Bokelskere.no

GRENSER

det var kanskje ikkje du
som pressa grensene for hardt
kanskje var det grenene som pressa deg
pakka seg rundt deg til det ikkje var plass
til å vera menneske
ikkje lett å halda seg på innsida
av noko så smått

Når vi er opptatt av å tilfredsstille våre egne falske behov, utstår vi ikke andres faktiske behov – minst av alt våre egne barns.

Spørsmålet er aldri «Hva kommer avhengigheten av?» Men «Hvor kommer smerten fra?».

Hjemme var der hjertet var, het det i en sang.
Hjertet mitt var ikke her.
Men jeg ville at det skulle.
– Kom igjen, hjerte, sa jeg. – Vær her med meg.

Litt som revevalper eller kattunger som fort lærer hva som er farlig og hva som er trygt i nærområdet sitt, hvor de kan gå og hva de må holde seg unna, lærte Einar og jeg oss manøvrere i barndomshjemmet. Vi var begge fulle av den uartikulerte, kanskje til og med uerkjente kunnskapen som oppstår i nære relasjoner, den som gjorde det mulig å lese fars og mors kropp og liksom parere deres ønsker allerede før de hadde blitt ønsker, sånn at vi i størst mulig grad kunne unngå vanskeligheter. Det var en kunnskap vi aldri ble eksaminert i på skolen, selv om den kanskje var den viktigste, og en alle elevene hadde.

837. Hva blir resultatet dersom man legger hindringer i veien for samvittighetens frihet?
«Ved å tvinge menneskene til å handle annerledes enn de tenker, skaper man hyklere. Samvittighetens frihet er ett kjennetegn på en sann sivilisasjon og dens fremskritt.»

Menneskeblikk
– ein takk til elevar

du møter meg kvar dag
kjem mot meg
ser min veg
sjeldan er du borte

eg er der for deg
du treng meg
sjølv om du ikkje veit det

du har ein rett
rett til å kome kvar dag
til å bli sett og høyrt og forstått
rett til å få vere og rett til å få lære
rett til å smile
til å meistre
danse og gråte og le
på ditt vis

du har rett til å protestere
klage og syte og seie nei
på ditt vis

du har rett til
at vi stør deg i ditt liv
den tida du er hjå oss

min jobb er å gje deg
dette du har rett på
gje deg ei visse om menneskeverdet
slik at du er trygg i eige liv
det vidunderlege er at når du kjem inn
og ser på meg med dine auge
då gjev du meg
det eg ikkje har rett på å få
men som gjer meg så endelaust
urimeleg glad

dine auge på meg
gjev meg min eigen verdi
dine auge fortel
at vi har noko saman
du gjev meg ditt menneskeblikk i gåve

eit menneskeverd veks
gjennom slike auge

lyden av båten til farfar
eg sit på brygga, ventar
på at han skal koma heim
slik han alltid gjorde

han kjem ikkje lenger
lyden av årene hans
dirrar framleis over fjorden

… vi må ikke henge oss opp i analyser av individuelle forhold når vi leter etter svar på hvorfor et barn eller en ungdom utvikler fravær. For alle barn og unge er alle mulige individuelle forhold med i spillet, men det er i det kollektive og i konteksten på skolen at det individuelle enten forstås, tilskrives verdi eller blir problematisk.

Stilt overfor en grunnleggende ødelagt verden innebar større empati dypere lidelse.

Ingen er fullkommen, pleide hun å si. Men jammen kommer vi vakkert til kort.

Hver og en av oss er et eksperiment, og vi vet ikke en gang hva eksperimentet skal undersøke.

Pussig nok finnes det ikke noe navn i DSM for trangen til å diagnostisere folk.

Usårlige var bare de som ikke brydde seg om andre.

Hvis jeg kunne formulere hva jeg føler her jeg sitter, fortvilelsen som river og sliter i meg, natt og dag, det bunnløse mørket, ville du forstå, men det kan jeg ikke, for i språket i seg selv ligger det håp, i språket i seg selv er det lys. Natten, den er språkløs. Og språket retter seg alltid mot en annen. Å formidle ensomhet i språket er derfor umulig. Der ensomhet er, er ikke språket, der språket er, er ikke ensomheten.

Det jeg leter etter i alle forhold er en intuitiv og følelsesmessig kontakt på et ikke-verbalt plan; altså telepatisk kontakt.

Konversasjonene var et mareritt av platthet, som en neve snakkende terninger kastet ut over stålrørskrakkene, en menneskemølje i ferd med å oppløses av kosmisk likegyldighet; tilfeldige hendelser i et døende univers der alt er nøyaktig det det ser ut til å være, og eneste mulige relasjon er sammenligning,

Norge er en motstander av begavelse, en hater av det geniale, man får ikke vokse utover normen, livet er en normert prøve i alminnelighet.

Sorg og skyld gjør vondt, og dersom man ikke tåler smerten, får ikke disse følelsene avgitt sin virkekraft.

En trist følge av profesjonalisering og spesialisering er at mange forstandige mennesker tror at de er inkompetente og at det trengs eksperter for å løse oppgaver som før ble løst av vanlige folk. Vi burde isteden la allmennpraktikeren i oss virkelig komme til sin rett.