Bokelskere.no

lyden av båten til farfar
eg sit på brygga, ventar
på at han skal koma heim
slik han alltid gjorde

han kjem ikkje lenger
lyden av årene hans
dirrar framleis over fjorden

… vi må ikke henge oss opp i analyser av individuelle forhold når vi leter etter svar på hvorfor et barn eller en ungdom utvikler fravær. For alle barn og unge er alle mulige individuelle forhold med i spillet, men det er i det kollektive og i konteksten på skolen at det individuelle enten forstås, tilskrives verdi eller blir problematisk.

Stilt overfor en grunnleggende ødelagt verden innebar større empati dypere lidelse.

Ingen er fullkommen, pleide hun å si. Men jammen kommer vi vakkert til kort.

Hver og en av oss er et eksperiment, og vi vet ikke en gang hva eksperimentet skal undersøke.

Pussig nok finnes det ikke noe navn i DSM for trangen til å diagnostisere folk.

Usårlige var bare de som ikke brydde seg om andre.

Hvis jeg kunne formulere hva jeg føler her jeg sitter, fortvilelsen som river og sliter i meg, natt og dag, det bunnløse mørket, ville du forstå, men det kan jeg ikke, for i språket i seg selv ligger det håp, i språket i seg selv er det lys. Natten, den er språkløs. Og språket retter seg alltid mot en annen. Å formidle ensomhet i språket er derfor umulig. Der ensomhet er, er ikke språket, der språket er, er ikke ensomheten.

Det jeg leter etter i alle forhold er en intuitiv og følelsesmessig kontakt på et ikke-verbalt plan; altså telepatisk kontakt.

Konversasjonene var et mareritt av platthet, som en neve snakkende terninger kastet ut over stålrørskrakkene, en menneskemølje i ferd med å oppløses av kosmisk likegyldighet; tilfeldige hendelser i et døende univers der alt er nøyaktig det det ser ut til å være, og eneste mulige relasjon er sammenligning,

Norge er en motstander av begavelse, en hater av det geniale, man får ikke vokse utover normen, livet er en normert prøve i alminnelighet.

Sorg og skyld gjør vondt, og dersom man ikke tåler smerten, får ikke disse følelsene avgitt sin virkekraft.

En trist følge av profesjonalisering og spesialisering er at mange forstandige mennesker tror at de er inkompetente og at det trengs eksperter for å løse oppgaver som før ble løst av vanlige folk. Vi burde isteden la allmennpraktikeren i oss virkelig komme til sin rett.

De fleste av oss trenger forstandige medmennesker når vi har det vanskelig, gjerne i form av familie, venner eller andre nærstående, ikke en ekspert.

Vi tror vi streber etter å overleve, eller etter velstand, men samlet sett bidrar våre økonomiske handlemåter bare til en overdådig planetær fest som ikke lenger lar seg skille fra en pest.

Fattig er ikke den som eier lite, men den som mangler mye.

Kjærleiksvane

mor tok to koppar ut av skapet

til seg og til far
som ikkje lenger

var

Overordnede som ønsker å skjule varige problemer skal man ikke være lojal mot.

Når vi tar for gitt at tilstedeværelse på skolen er et gode, og motstand tolkes som et problem internt i hvert barn, er det lett å bli blind for at barns problemer kan være forårsaket av systemiske trekk ved skolen.

Jeg tror det bare er raseri som kan redde oss. Ikke et voldelig raseri, men et rettmessig sinne som gir oss puls. Som får oss opp av sofaen for å stå opp mot urett.