Boka er 400 sider. Altså ganske lang, men på slutten klarer Hoem å samle ein del trådar og avslører korleis dei skadeskotne menneska i boka er blitt som dei er blitt. Hoem dykker djupt ned i kristendomen, særleg korleis korstoga framleis pregar den vestlege verda 900 år etter, og han viser gjennom tankane til hovudpersonen i boka, korleis korstoga leia fram til reformasjonen, tvil om Guds eksistens og til sjuande og sist fremveksten av dei totalitære ideologiane i det 20. århundre, samt forsøker Hoem å vise korleis vi kan leve med denne tvilen og tankane om at Gud har forlate oss. Han konkluderer med noko sånn som at rasjonelle tankar og bevisføringar for om Gud finst eller ikkje, er nyttelaust, og at det einaste som kan føre oss nær Gud er lidinga og kjærleiken. Gjennom lidinga vår, ser vi Jesus si liding, og gjennom kjærleiken ser vi Gud sin kjærleik. Ved å lide og dermed tvile på om Gud finst, og ved å sjå kor aleine vi står, kan vi skjøne Jesus når han på korset spør om far hans har forlate han. Korleis kan vi ikkje la oss merke av det når Gud tek menneskeham og endar på korset, der den nakne lidinga er så stor at han tvilar på sin eigen eksistens? Dei som tek si eiga liding, sitt eige kors, og ber det, går saman med Jesus. Dette er berre nokre av tankane og utgreiingane som Hoem legg fram i Tid for klage, tid for dans. Eg likte boka. Hoem skriv som vanleg malande og vakker nynorsk
Tidvis tragikomisk, og nokre gongar litt langdrygt, men det fungerer sånn i ettertid, når eg har lese ferdig boka, nettopp fordi Hoem klarer å avrunde med å eksponere det innerste i desse folka, slik at eg sit att med ei kjensle av respekt og takksemd - den nakne menneskesjela vist fram, og det er det uråd å ikkje kjenne seg igjen i.
En bauta i Murakamis forfatterskap, dette! Nå, på tampen av år 2024 går jeg i gang med bok 3 i dette verket, 1Q84.
Jeg startet på bind en av 1Q84 sensommeren 2024. Og leste ut de to første bøkene på tidlig vinter 2024. Så… -en pause hvor jeg leste GRAVRØYS av Johan Theorin.
Men nå, 1. juledag i det Herrens år, 2024, er jeg klar for bind 3 av 1Q84. Jeg gleder meg for dette er kvalitet!:)
En fyldig omtale av hele verket vil komme når jeg har lest den tredje og siste boka en gang i 2025:)
Gravrøys, den fjerde (og siste?) i Johan Theorins Ølands-serie. Igjen, meget velskrevet, underholdende og spennende thriller-krim-litteratur fra Øland, Sverige. Og et hyggelig gjensyn med vår helt, pensjonert skipper og i særklasse dyktige amatør-detektiv, Gerlof Davidsson.
Og selvsagt, et kjært gjensyn med Øland som arena for spennende mysterier. Jeg koste meg glugg med denne boka:)
Jeg er ikke så stor fan av romaner, men innimellom leser jeg en. Før jeg hadde leste denne romanen hadde jeg sett filmen basert på boken opptil flere ganger opp igjennom årene før jeg leste selve boken. Som oftest blir man skuffet etter å ha sett filmen basert på en bok etter å først ha lest boken, men med meg var det noe motsatt.
Selvom boken var bedre på noen områder som litt dypere innsikt i evangeliet så synes jeg Missies alder på 9år i filmen passet bedre enn hennes alder på rundt 2 år i boken. Boken blir også litt ensformig og litt for enkelt fortalt og samtidig som jeg vet hva som omtrent vil skje. Jeg ser også at filmen hadde noen av de identiske øyeblikkene som boken beskriver, mens noen øyeblikk har filmen ikke tatt med som boken tar med. Boken tar ikke med filmens gode, men noe usannsynlige avslutning. Her avslutter nok boken litt mer naturlig.
Allikevel er dette en helt grei roman, og kanskje den hadde vært et lite hakk bedre hvis jeg hadde lest boken før filmen, og hvis jeg hadde vært av det motsatte kjønn.
Denne skal jo opp i umulig lesesirkel i mars, så tenkte eg skulle ta fatt 😂
Hun hadde stilt seg opp i døråpningen i majestetisk profil, og vi tok av fra Interstate 10 og inn i en av de dødsmaratonene av kjøpesentertrafikk, og fant endelig den lille gaten deres, og der var hun, så gravid at det halve kunne være nok.
Det regnar og er mørkt mesteparten av tida. Og handlinga er så mørk som det går an å tenke seg, medan det som finst av lys er av det fiktive slaget. Fin og god språkføring gjer boka lettlese sjølv om ondskapen tyt ut av boksidene.
Bok nr to med Ylva nådde ikke opp, det ble litt tungt å henge med på handlingen, selv om det tidvis var spennede.
Veldig morsom bok, mye bedre enn jeg trodde. Absolutt verdt å lese selv om man ikke er Ozzy fan
Baksidetekst:
I mer enn to år var John Giæver plasskommandant på Vesle Skaugum i Toronto
under krigen, og forteller i første del av denne boka lunt og fornøyelig om livet
i flygerleirene og om sitt møte med en rekke av de karene som på de mest
eventyrlige måter tok seg fram til Toronto.
I 1944 var Giæver blant de første som kom til det befridde Finnmark, og med
organisasjonstalent og effektivitet løste han alle de oppgaver han ble satt til.
Nøkternt og saklig forteller han om sitt arbeid denne perioden, bl. a. om hvordan
han med rein kjørte over Finland til Sverige og fikk satt i gang den hjelpeaksjonen
som hindret direkte hungersnød i Vest-Finnmark.
Det er spenning og dramatikk i beretningen, men boka ville ikke vært John
Giævers om den ikke også sprudlet av lune og humør selv der det så mørkt ut.
Julens magi, så lys og klar,
bringer familier nær hverandre, år etter år.
Med stjerner som blinker i natten så svart,
ønsker jeg en god jul, fra hjertet så stort.
Ved nærmere øyesyn ser jeg at jeg har lest to romaner av denne forfatteren jeg har likt veldig godt, men siden har han av en eller annen grunn blitt glemt. Nå fikk jeg en fin påminnelse,tusen takk.
Bind 2 i denne serien er framleis ei svært spesiell leseoppleving, men framdrifta i forteljinga har betra seg betrakteleg i forhold til del I der gjentakingar og stillstand gjorde at eg nesten lurte på om forfattaren dreiv gjøn med meg.
Det er underleg lesnad, handlinga er yttarst enkel, men noko i måten den er skrive på drar meg likevel gjennom sidene sjølv om det er svært omstendeleg. Alt stemmer på ein måte, detaljer, rekkefølge i det omstendelege. Det er kanskje denne totalen som er det meisterlege med Fosse?
For meg, sjølv oppvaksen i ei vestlandsbygd, vekkjer forteljinga mange gråmaskerte minne til live igjen. Likar det. Om hårlengder/frisyrar, prøve tobakk og alkohol, flytte på hybel osv. Han rører ved ein del djupe og tankevekkjande tema.
I starten av å lese del I tenkte eg at det blir ikkje meir Fosse, dette gidd eg ikkje. Eg har ikkje sans for desse dobbelpersonane, det måtte da finnast ein enklare måte å beskrive ulike livsløp på? Men det endra seg gjennom boka, no skal eg også heilt klart også lese bind 3 av denne 7 delte serien, Septologien.
Same forteljar stil som den seinare utgitte Septologien, til og med litt av dei same namna.
Ein ganske dyster (og krevande) historie. I mi forståing handlar det om einsemd, sakn, vanskeleg kommunikasjon. Eg slit litt med å tru på historia om tidligare personar som heimsøker huset, eller kanskje helst heimsøker hovudet til nolevande personar. Det er likevel ein fin leseopplevelse.
Nrk har følgende om Stargate i dag:
"Norsk julefortelling tar av internasjonalt
Oslo-julefortellingen «Stargate» tar av i USA og flere kjendiser har lagt sin elsk på boken.
Det skriver Avisa Oslo.
Boken, som er skrevet av Ingvild H. Rishøi, handler om to søstre som bor på Tøyen sammen med en alkoholavhengig far.
Nå har den moderne julefortellingen blitt en snakkis på andre siden av Atlanterhavet.
Oprah Winfrey har boka med på en liste over årets beste, og popstjerna Dua Lipa anbefaler boken i sosiale medier.
Julefortellingen er nå oversatt til 18 språk."
Ja, det er et godt minne «Hysj, hysj, hysj vær stille som mus!»
Må gjerne sjekke ut den linken, nå som Stargate går mot slutten.
Takk for innspill og inspirasjon, i gjennom hele året, og god lesejul til deg!
At mektige kapitalinteresser kan true de folkevalgte i kne, bør bekymre flere enn bare venstresiden. Når rødgrønne partier vinner valg, bør de få mulighet til å innføre den politikken de står for. På samme måte bør høyresiden få gjennomslag dersom det er de som samler flertall bak sine partier. Et system hvor radikalt omfordelende økonomisk politikk blir gjort umulig av et lite, men svært mektig mindretall, er i lengden ikke noe fullverdig demokrati. Det kan ikke være opp til milliardærene å sette grenser for hva som skal være lov å vedta i Norge. Også den demokratiske høyresiden bør la seg bekymre over en utvikling der økonomiske særinteresser styrker sin makt på bekostning av overordnede samfunnshensyn slik de blir formulert av flertallet på Stortinget. Dessverre virker det ikke som om høyresiden er særlig konsekvente i dette spørsmålet. Fremfor å forsvare folkestyret mot milliardærenes trusler nører de selv opp under frykten for kapitalflukt for å stoppe demokratisk vedtatt politikk som de ikke liker.
Ufattelig hva mennesketanken kan holde atskilt, undret Saladin seg dystert. Og hvilke motstridende selv som skubber og knuffer om plassen inni disse hudsekkene. Neimen ikke rart om vi ikke kan konsentrere oss om noe i særlig lang tid; neimen ikke rart om vi har funnet opp fjernstyrte kanalskiftere. Hvis vi snudde disse instrumentene mot oss selv, ville vi oppdage flere kanaler enn noen kabel- eller satelittmogul noensinne kunne drømme om…