Lena Andersson skriv glitrande om mennesker, flest kvinner. Dei lever sine eigne liv, men livene har møtepunkt med dei andre sine i desse fortellingene. Kvinnene har meir eller mindre sjølvinnsikt, og alle har gjenkjennbare sider. Personane er komplekse og ofte litt usympatiske, men det er jo sånn det er.

«At Matilda Ström nekter å erkjenne at livet hennes er mindre vellykket, provoserer dem begge voldsomt. Dette pleier de å snakke om, og om en psyke som opprettholder et fordreid selvbilde av å ha for stor integritet til å ønske seg noe så banalt som å dele livet med et annet menneske. Så når de med god sikkerhetsmargin har styrt unna grunner og skjær i en skjærgård der det aldri er havblikk, når de har forhandlet med påbudene for god tone og lovene for vennskap, står det klart for dem begge at de i dag deler iveren etter å bebreide Matilda for alt hun er og ikke er.»

Da jeg leste kapittel 3 i Lena Anderssons roman Studie i menneskelig atferd, utgitt i 2023 og på norsk i 2024, kom jeg til å tenke på hva jeg fascineres av kvinner som er venner med andre kvinner, såkalte venninner. Jeg bor ved en vei der gangstien ligger tett inntil vår hage. Om sommeren må man være døv dersom man ikke hører hva som ofte er samtaleemnet til enkelte «venninner» der de traver forbi: andre kvinner. Hva andre kvinner har sagt, hva de har gjort. Sikker en annen kvinne i venninneflokken som blir analysert. Her hadde Lena Andersson virkelig fått påfyll til sine bøker.

I kapittel 3 med underkapitler møter vi tre kvinner: Mathilda, Ellinor og Liselotte. Mathilda er enslig:

«Matilda hadde flere venninner og gjorde ulike ting med hver av dem, gikk på kino med én, diskuterte med en annen, snakket om relasjoner med en tredje, mest arbeidsrelaterte og venninneproblemer. Det var et område der Matilda kunne se klart, siden hun evnet å tre ut av seg selv og betrakte ting fra ulike perspektiver, med lidenskap, men uten indignasjon. Den utstrakte tittingen på gamle Hollywood-filmer hadde skjerpet evnen hennes til upartisk observasjon av den typen dynamikk. Men om kjærligheten kunne hun ikke snakke. Det var ikke mulig å vise noe menneske den tilliten det innebar å vite at hun aldri var blitt ønsket av en mann. Hvor mye venninnene enn likte henne, så gikk ikke det, for alle hadde et lite rom inni seg der tvilen lå på lur og kritikken vokste. Hun visste at det i hvert menneske finnes en avstand til det neste, av og til så liten at den bare så vidt rommer tenkte tanker, men det var nok til at hun ikke kunne betro seg til noen med noe slikt.»

Ellinor og Liselotte møtes konditor med hver sin barnevogn;

«Like etter at det første barnet ble født, begynte Liselotte å kalle seg småbarnsforelder. Under svangerskapet inngikk hun på samme selvsagte vis i gruppen gravide. Hun finner glede og trygghet i det å tilhøre, hun lengter etter en stamme. For Ellinor er det annerledes. Hun vil ikke reduseres til bare forelder og yter indre motstand mot Liselottes hang til å se dem, Liselotte og Ellinor, som en enhet.
«Hvem snakker hun om nå?» rekker Ellinor å tenke når Liselotte sier «vi». Hun får lyst til å markere avstand, men det er ikke bra for fellesskapet. Det forsterkes ytterligere og blir til et skjebnefellesskap av at de har fått barn med bare to dagers mellomrom, Ellinors første, Liselottes tredje.»

Etter hvert kommer de inn på tema Mathilde:

«I ordrike vendinger erklærer de overfor hverandre at omsorgen deres bunner i felles kjærlighet til Mathilda, et ønske om at det skal gå henne vel, at hun skal bli like lykkelig som de selv er så heldige å være. For å hjelpe henne må de jo kunne diskutere hindringene på hennes vei.»

I siste del av kapittel 3 er det gått et år og det som skjer her er til å le seg fillete av.

Lena Andersson skriver i innledningen noe jeg kan si meg enig i:

«Studiet av mennesket er en kunstart, ikke en vitenskap i ordets betydning. Kun bevisste og tenkende subjekter kan utøve den, og da ikke gjennom innhenting av data, men ved selviakttakelse, tolkning, gjenkjennelse, forståelse. Litteraturen egner seg spesielt godt til det.»

Denne bergtok meg helt. Den må leses sakte og nytes.