Ogni mattina è come una stanza vuota.

E quando i continui sforzi, la privazione del cibo e l'attività fisica portata all'estremo non riescono nemmeno ad avvicinarci a ciò che realmente vorremmo, ci sentiamo impotenti, e ci rendiamo conto che stiamo desiderando l'impossibile: essere più alti quando non si può, avere una diversa ossatura - più esile - e, magari, gli occhi di un altro colore. E nonostante l'assurdità del progetto continuiamo a odiarci, e a cambiare il nostro corpo il più possibile: per avvicinarci almeno un poco a quell'ideale che ossessiona la mente. Insomma, ci condanniamo da soli a non essere mai soddisfatti: come se il corpo che abbiamo avuto in sorte fosse colpa nostra, e non, invece, del destino.

Voglio che il mio corpo occupi sempre meno spazio.

I lovers hand vår røynd er lagd.
Me visste det.
Men vita ho i mannemakt
gjev ikkje fred.

Vårt liv er ringt og lite verdt.
Man kvar og ein
har noko her på jordi kjært,
ja, gras og stein

og dyr og tre og anna liv
me gjerne vil
skal vara, leva når me ikkje
meir er til.

Per questo mi sto dedicando al corpo con ossessione: perché è la prima cosa di me che si vede.

I denne tomheten er antall mulige gester
nærmest uendelig. Du kan veive fritt med
armene. Du er udødelig fordi du selv er døden.
De lange beina dine.

Jeg vet ikke hvor jeg er lenger.
Jeg ser ikke meg selv.

Disse hendene. Alt som er
igjen. Du må forstå at diktet
handler om deg.

Fingrene mine lukter deg. I det siste har
drømmene mine vært overeksponerte. Umulig å
utskille noe som helst fra lyset.

Hvordan du rykket til da jeg lå hånden min på skulderen din.
Første gangen du så meg med kropp.

En dag er det kaldere, ikke så veldig men
uansett regner det og de som begynner å bli gamle
legger seg helst til å sove i sånt vær alt går langsomt
her i huset med Massachusetts småbystillhet om kvelden
det spraker mildt i peisen
samtidig hører man vegguret og restene av regn utenfor
snart er det natt
før man umerkelig sovner inn
kan man begynne å tenke på ting som er langt borte det
vekker følelser det gjør
at man blir fylt av en tåpelig lyst til å gråte
alt forsvinner landsbydga regnet i denne avkroken av en
amerikansk stat
samtidig blir alt værende

Feminisme forveksles ofte med narsissisme, å dyrke alt kvinner gjør og sier, uten å stille spørsmål ved hvilke samfunnsmessige rammer kvinner handler innenfor. [. . .] Jeg savner en feminisme som er mer opptatt av maktanalyse enn av individets tilsynelatende valgmuligheter.

Hvilke motiver hun hadde for det, nektet jeg å spørre meg sjøl om. Hva slags drifter som dreiv henne til å oppsøke meg, trekker jeg et slør over, for det er umulig, uten å splintres, å analysere hva det er ved ens egen utstråling som driver en annen til å oppsøke deg, gang på gang, på en lidenskapsfull måte. Jeg kan ikke analysere meg sjøl som seksualobjekt, uten å gå til grunne.

Poesi er, slik jeg oppfatter det, ikke å si noe <på
vers>: det er den poetiske sjanger, ikke selve poesien, eller
så er det en poesi som hengir seg til parafrasen, som ser
med misunnelse på tilværelsen. For meg dreier det seg
om den fåfengte oppgave å komme til en forståelse med
det uforståtte, det ironiske ved at noe utsagt ikke lenger
er hva det var.

Also, I am torn with jealousy. I hate Jinny because she shows me that my hands are red, my nails are bitten. I love with such ferocity that it kills me when the object of my love shows by a phrase that he can escape. He escapes, and I am left clutching at a string that slips in and out among the tree-tops. I do not understand phrases.

Meeting and parting, we assemble different forms, make different patterns. But if I do not nail these impressions to the board and out of the many men in me make one; exist here and now and not in streaks and patches, like scattered snow wreaths on far mountains; and ask Miss Johnson as I pass through the offices about the movies and take my cup of tea and accept also my favourite biscuit, then I shall fall like snow and be wasted.

Percival has died (he died in Egypt; he died in Greece, all death are one death).

I sat staring in my own room. By five I knew that you were faithless. I snatched the telephone and the buzz, buzz, buzz of its stupid voice in your empty room battered my heart down, when the door opened and there you stood. That was the most perfect of our meetings. But these meeting, these partings, finally destroy us.

You are you. [...] But if you one day do not come after breakfast, if one day I see you in some looking-glass perhaps looking after another, if the telephone buzzes and buzzes in your empty room, I shall then, after unspeakable anguish, I shall then -for there is no end to the folly of the human heart- seek another, find another, you.

Sett ovanfrå, på eit flyfoto, kan øya minne om ei
lunge bunden til fastlandet med ein liten veg.
For dei gamle som tørka fisk over svaberga før
bølgjekraftsatsinga, er øya no eit ope sår som
før eller sidan vil gro. Det er tørt her, vindutsett.
Ingen forsøk på å rydde opp. Eg set ein X over
kartet, markerer staden som ukjent: raude firkantar
for hus, å gå inn i. Når eg går over området er det som
å dykke ned og finne meg gåande over dei blankskura
berga i sinnsoverflata. Plukke opp restar av språk etter
ulykka som når som helst kan ramme oss alle.

I hold a stalk in my hand. I am the stalk. My roots go down to the depths of the world, through earth dry with brick, and damp earth, through veins of lead and silver. I am all fibre. All tremors shake me, and the weight of the earth is pressed to my ribs.

et skille som av og til blir borte
når jeg lengter tilbake, men ikke vet
om "tilbake" er et sted i verden eller i tiden