Ingen lesetilstand
Ingen hylle
Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Idioten ble skrevet i 1867-1868, på en tid da Dostojevskij var i landflyktighet, pint av epilepsi, fattigdom og spillegalskap. At dikteren levde i stadig frykt for sløvsinn og åndelig mørke, forbinder ham med bokens hovedperson. Samtidig er dette en av verdenslitteraturens mest ambisiøse romaner: Dostojevskij vil fremstille «det absolutt gode menneske». Vi møter en russisk Kristus-skikkelse som kommer ned fra fjellandet Sveits og inn i en fremmed verden hvor han straks blir oppfattet som - en idiot. I likhet med Kristus blant fariseerne står fyrst Mysjkin alene i sin forkynnelse av kjærlighetens og medlidenhetens budskap. Romanen viser de kristne idealers vanskelige kår i en verden av egoisme, lidenskap og fordervelse. Ikke desto mindre blir vi alle fengslet av fyrstens eksempel. Dostojevskij har gitt oss en visjon av det beste i oss selv. Alene kan fyrsten ikke forandre verden. Men hva med en verden full av fyrster? Idealet er uoppnåelig, men å strebe etter noe som er lavere er ikke verdt bryet i Dostojevskijs verden.
Forlag Solum
Utgivelsesår 1989
Format Innbundet
ISBN13 9788256006199
EAN 9788256006199
Serie Dostojevskij, F. Samlede 1-29 (1)
Genre Klassisk litteratur
Omtalt sted Russland
Språk Bokmål
Sider 304
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Og en gang imellom var det som om noen kalte på meg fra det fjerne, og det stod for meg at om jeg bare gikk rett frem, alltid lenger og lenger, så vile jeg komme til den linjen hvor himmel og jord møtes, og der ville løsningen på livets gåter ligge, og der ville jeg få se et nytt liv, tusen ganger sterkere og mer berusende enn livet her hos oss.
...alle visste at general Jepantsjins døtre var piker som fullt ut kjente sitt verd. Den eldste var musikalsk begavet, den mellomste var flink til å male, men dette var det lenge ingen som visste noe om, det var først blitt oppdaget i det siste, og til og med ved et rent tilfelle. Kort sagt, det var bare godt å si om dem. Men det var ikke alle som var like vennligsinnet. Med avsky ble det snakket om hvor mange bøker de hadde lest.
De må ikke rose ham så meget! Se, han har alt lagt hånden på hjertet, nå åpner han munnen for å slikke seg. Ikke uten hjertelag, det kan så være, men ulykken er at han også er en skurk og en drukkenbolt, og som alle drukkenbolter har han en skrue løs, følgelig knirker det i maskineriet.