Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
Holy Smokes, preacher, you're finishing my whole bottle! What kind of religion is that?
We needed our bodies to carry our hearts on the search
And I understood the very essence of human beings. Man was a MEAT MACHINE.
We never again trusted our reason alone. Any idea, any endeavor, any job, each of us checked first and foremost with the heart. The strength of the heart would show the way. Reason facilitated movement along this path. The strength of the heart nudged reason, backed it up. And reason moved, overcoming the world, taking anything we needed from it and tossing aside anything superfluous, anything that hindered us. False fears, uncertainty about the future, worry about the life of our brothers - everything flew away.
Seeing how they poured pure spirits diluted with water into their mouths in order to lose control over their bodies and feelings for a time, we were filled with disgust. The amazing popularity of vodka among humans, and their dependence on it, proved once again that man was incapable of being happy.
Instead of a heart in the woman's chest there was a pump for the transfer of blood.
Throughout their entire history people have engaged in three main activities: bearing children, killing other people, and using the surrounding world. People who proposed anything else were crucified and destroyed.
[...] that the person one loves at first is not the person one loves at last, and that love is not an end but a process through which one person attempts to know another.
det å gå med påslått mobil i lomma er nokså illiterært
Men det er så altfor enkelt å anta at ens rastløshet hviler på en eller annen blodslinje jeg ikke har orket å undersøke noe videre, eller om alt dette ble krystet i hop i ungdomstiden, den gangen jeg var enogtjue, og forventet av livet at det skulle være et helt hav av vidunderligheter foran meg, noe pønka pinkfloydiansk, en stramcord av damer, søvnige dager i tropiske jungler og oppspeeda ranglenetter i fete bygårdskollektiver. Mye snedigere er det å skjønne at en har blitt tatt av verden.
Den menneskelige tale eksisterer kun i form som fordekt syting, som jo er vår eksistensberettigelse, den eneste, alt annet er løgn. Menneskeligheten har ingen annen form enn klaging og syting, kjefting og grining. Det er vårt menneskelige deksel.
I Straahlbox er språklig flukt og materielle omdefineringer sedvane. Straahlbox er en framtidsstruktur.
Noen ganger er vi tause. Men når vi prater, prater vi helst forbi hverandre. Det funker best. De samme tingene kan dermed gjentas, i det uendelige. Det blir nesten noe meditativt.
Sannsynligvis fikk de seg en utdannelse og greier, familie og hus, alt dette som enhver oppegående europeer har som religion.
Det er så my en kan kåmmå i hau og setta seg i vegveita for, når'n er så rotlaus at'n lyt tia stille. For den virkelige rotlausheta er det ingenting som rimer på så det blir to like linjer og bygdesang tel slutt. Det blir bære ei grop i graset, og du er takksam for at stråa reise seg att, så det itte blir merkjer etter deg når du går.
Det er d det såmmå å en ét lell når'n bære blir mætt, og en må da få lov tel å snufse litt før en svølje, så mye trist som det står om i avisen nå for tia.
Og du æ itte fastgrodd på den riktige måten, slik som'n Even Smikkstad og a Matja Bærjom. Du æ så fastgrodd at du itte kan slite dæ laus så gjenne du vil, du, men a Matja og 'n Even, dom vil stå fast dom, og derfor gror dom der dom står, dom gror og har det godt og æ snille, andre folk får vara i fre for dom.
Pass deg du, som flire åt domme folk, je ser nok aua på deg: Detta ska je fortælja oppat når je får tala ved folk som kæinn utenlæinsk!
Visst var det vondt når det vart slutt med en gutt og han fann seg ei anna jente, men holdt en kjeft og itte syntes altfor mye synd på seg sjøl, så var det da itte verre hell det gikk over.
Men det var en ting dom itte hadde, onga på Smikkstad, og det var blåklokkevikua. En husmannsonge har itte tanker for at kløvern ska vara tjukksådd som en fell, og når Smikkstadonga gikk forsiktig etter vollkanten for itte å tråkå ned høyet tel vinters, sette onga i Smikkstugun rett igjennom det gistne, blå sløret oppi steinmarken så stråa rispe og kildre på tynne, myggstøkne legger. Det var nesten som å få møssmør på kakuskiva å få lov å ha blåklokkevikua da dom kunne flyge som dom ville.