Bokelskere.no

Jeg har alltid vært klar over at språket har en magisk kraft, og at ens egen forestilling om ting er mye mer betydningsfull enn hvordan tingen objektivt er. For objektivitet er i grunnen en illusjon. Fakta finnes sjelden. Ting eksisterer i liten grad i seg selv. Ethvert menneske er dømt til å se alt ut fra ett par øyne, vi er dømt til å sortere alle inntrykk gjennom én hjerne.

Beate, sa engelen så, om du hører Fie rope på deg, har du ikke hørt feil. Hun roper på deg, for du vil alltid være Fies mor. Du vil fortsette å høre stemmen hennes. Selvbevisst krevende, slik bare et barn som vet at hun er elsket, roper på sin mor. Jeg nikket enda en gang, og plutselig visste jeg at engelen snakket sant. Plutselig var jeg sikker: Fie visste at hun var elsket. Og hun hadde rett. Fie hadde rett!

Og da, i et øyeblikks bevissthet, i ett sekunds ubarmhjertige våkenhet, vet du at du har drømt. For den engelen har du selv tatt ned. Du har selv stått på en gardintrapp i skarpt novemberlys og hektet den ned fra kroken i taket på barneværelset. Og den er borte nå. Den hvite engelen er brent, den hvite tøyengelen er grå aske.