Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
Det har vært noe for smått som har forgrepet seg på noe for stort. Det er et meget bittert beger å tømme, men heller det enn alle slags tvilsomme bortforklaringer. Knut Hamsun trenger ikke til noen rehabilitering. Han står der som et berg, godt synlig for hele verden. Vi kom, under en meget forståelig opphisselse, i skade for å vedta at berget på sett og vis var en mus.
Til Advokat Fru Stray
De og Grieg skulde ha Respekt for en gammel Dikters Selvforsvar og ikke blande Dem i at han skriver saa og ikke annerledes i sin siste Bok. Jeg har min Grund og jeg gjør mig ikke til en Lurv. Lat Grieg ta sit Ord igjen og nekte at trykke mig, lat ham vedblivende forholde mig Korrektur - jeg deponerer min Vilje paa et sikkert Sted til efter min Død. For siste Gang: Jeg tar ikke Langfeldts Navn ut av min Bok.
(Knut Hamsun, om Paa Gjengrodde Stier)
Gyldendal Norsk Forlag ville aldri ha eksistert uten Knut Hamsun. Det ville aldri ha lykkes å kjøpe forlaget (og dermed rettighetene til Ibsen og Bjørnsons verker) hjem fra Danmark hvis ikke Hamsun spontant hadde tegnet aksjer for 200.000 kr.
Den som forarger kan jo også ha rett. Det punktet i Hamsuns artikler som var mest forargelig for samtiden, hans påstand om at hovedansvaret for okkupasjonen lå hos de allierte, er forlengst blitt en selvfølge for enhver sakkyndig historiker.
-"Det får så være, hvad alle disse allverdens øyne og hjerter nu vil belaste meg for. Det er mitt tap som jeg har at bære. Og om 100 år er alting glemt. Da er endog denne ærede rett glemt, totalt glemt. Alle våre navn her tilstede i dag vil om 100 år være utslettet av jorden og huskes ikke mere, nevnes ikke mere. Vår skjebne er glemt." Det var som om det brått strålte ut noe uhyggelig og menneskefiendsk, en isnende kulde fra den lutende oldingen som stod der foran skranken i den side svarte ytterfrakken sin og gjorde det av med all verden, dødsdømte dommerne sine alt før de hadde uttalt dommen over ham. -"Jeg holder det alminnelige omdømme nokså høyt. Jeg holder vårt norske rettsvesen enda høyere, men jeg holder det ikke så høyt som jeg holder min egen bevissthet om hva som er godt og ondt, og hva som er rett og galt. Jeg er gammel nok til å ha en rettesnor for meg selv, og dette er min. Jeg har ikke villet nevne mitt øvrige materiale som jeg vel også kan ha noe av. Det kan utstå. Det kan vente til en gang siden, til kanskje bedre tider og til en annen rett enn denne."
Med denne dype ydmykelsen for norsk rettsvesen endte utmattelseskampen som hadde vart i to og et halvt år. Som en dødsdømt som må plukke opp sverdet og gi det i bøddelens skjelvende hender hadde Knut Hamsun satt en stopper for somlingen og utløste prosessen mot seg selv.
(Hamsun, 87 år)
Mye var fremmed for ham, alle restaurantene, en helt ny ungdom som forlengst var godt i gang med livet. Han tenkte litt på den tiden han var på deres alder, den gangen han hadde gått rundt i de samme gatene og byen bare hadde hett Kristiania. Nå var han gammel og trett og døv og svaksynt og landsforræder. Men ikke sulten.
(Knut Hamsun og krigsoppgjøret, de fire måneder på galehuset 1945)
Her er synet som møtte Christian Gierløff da han ble tilkalt Psykiatrisk Klinikk og så sin gamle venn igjen: - Han ligger på sengen, halvt påkledd med armene vidt ut. Blek som lakenet. Ansiktet skjelvende og vått av tårer. Ut av de lukkede øynene siver tårene. Hans munn er halvåpen... (Gierløff får psykisk torturerte, og totalt nedbrutte Hamsun ut av psykiatrisk klinikk, og inn på hotell). Hamsun spiste godt, nynnet mens han smurte på. Likevel var det noe med ham som var helt rivende galt. Gierløff forsøkte å finne ord for det: - Han var fremdeles i samme halvtlevende, halvstive, halvtvåkne tilstand - letargisk-automatisk-gravitetisk søvngjengeraktig... Døren til restauranten går opp, og Gierløff så den tidligere stortingsmann Nils Nersten komme inn, han stanset et stykke fra dem. Gierløff følte seg uviss; han visste at Hamsun hadde fornærmet Nersten en gang ved å skrive et dikt til et blad som Nersten redigerte, og selv hadde Gierløff ligget i skarp polemikk med ham i det som ble kalt "skogkrigen" Han bøyde seg ergerlig over kaffekoppen, det var ikke nettopp et øyeblikk han ville ha valgt til å møte en bitter fiende. Men så hendte noe uventet, Nersten stanset like ved bordet deres og ble stående og se på Hamsun et øyeblikk, mens to store tårer kom fram i øynene på ham. Nersten snudde seg mot Gierløff: - Dette må De ikke la bli ufortalt.
Førstesiden i Aftenposten: "Hamsun tøver i retten med NS-merke i jakkeoppslaget".
Vi kom til å se på det merket som Hamsun bar i jakkeoppslaget. Han hadde jo vært i retten, og det hadde vakt oppsikt langt utenfor Norges grenser at han gikk med NS-merke fremdeles. Men det var ikke noe NS-merke. Det var en marihøne, et gullsmedarbeide i emalje og gull...som en liten pike hadde gitt ham en gang.
Han (Hamsun) hadde alltid gått sterkt inn for kongen, han var en renessansefyr som elsket glansen og stasen rundt kongehuset, og sommeren 1940 forbød tyskerne en artikkel han hadde skrevet til fordel for å bevare kongedømmet i Norge, for eksempel ved at kronen ble sikret for prins Harald.