Bokelskere.no

Det er egentlig for lite krig på fjernsynet. Strengt tatt burde vi ikke skånes på noe vis. På fjernsynet burde det ikke være noe annet enn krig og nød og elendighet. Hele dagen. I alle kanaler. Kanskje virkeligheten endelig ville gå opp for folk.

Blir det folk av Sonja igjen? - Hun har aldri vært folk. Hun hadde en vennlig nabo, sa han. - Det kryr av slike vennlige naboer.

• Liker du henne?
• Liker og liker. Man trenger inne nødvendigvis like alt mulig, hun gjør jo jobben sin så godt hun kan, og jeg har ingen ting å sette fingeren på, sånn helt konkret, men direkte hengivenhet er det jo ikke mellom oss, hengivenhet. På den annen side, det er vel for mye forlangt. Eller hva tror du?
• Ja. Det er for mye forlangt.

Livet handler først og fremst om vilje.

Folk vi passerte kikket inn gjennom rutene, og jeg lurte på hvor tydelig det var at vi ikke var som dem. Et blikk på Stormsenteret var sannsynligvis nok. Hun satt og pellet seg i nesen.

Jeg stirret på ham med blodskutte øyne, bandasjert i ansiktet og på brystet og armene, og jammen oppdaget jeg ikke en bandasje på maven også, og jeg hadde ulidelige smerter. Dessuten var jeg utsultet. Og å betrakte som suicidal, og her stod jeg på lukket avdeling, og fyren spurte om alt var i orden.

Voksne er så gjerrige med forklaringer. De tror sannheten er skremmende, men da kjenner de ikke barnets grenseløse fantasi.

Og i tillegg hadde han funnet den blå fløyelskjolen, som jeg engang hadde kjøpt i et anfall av begeistring over å være til

Det var kanskje på tide med en hårvask, for ikke å si en dusj. Håret var ikke lyst lenger, men så skittent at det var mørkt. Jeg trengte jo ikke å se ut som Nøkken selv om jeg skulle dø

Her inne fantes angst og frykt, raseri og arroganse. Men det var mat nok, og en sjelden gang personell nok, og et utvalg kjemikalier for enhver sinnstilstand.