Bokelskere.no

Men den ytre stillheten er en forutsetning for den indre. Man må aktivt skape lommer i tiden, åpne luker i den stadig brusende hverdagen, inn mot en annen tid, den evige.

Et barn leker i solen og sørger ikke over at sommeren snart er over.

Mange barn har blitt frarøvet den gode stillheten, fordi de ikke har en trygg basis. En viktig forutsetning for å kunne knytte seg til en annen person er nettopp evnen til å være alene.

Å lese om igjen er en nytelse som alle barn kjenner til, og som flere voksne burde unne seg.

Stillheten gjør ordene tydligere - det finnes larm som bare kan overdøves av stillhet.

Veimetaforer er også vanlige i antikkens kulturer og i andre religioner. Odyssevs seiler mot sitt Ithaka, og både buddha Siddharta Gautama og Muhammed bryter opp for å vandre. Den kristne kirkes historie er full av mer eller mindre klare veibeskrivelser. Det har eksistert symboler for det indre livs modning som stiger, trapper, ting eller labyrinter. De som har vært med på disse indre veier, som har støttet og hjulpet mennesker i å nå videre i sin overbevisning, har blitt kalt veiledere.

Språket er og blir menneskets mest verdifulle ressurs. Det er språket som gjør samtalen mulig. Språk og samtale gjør mennesket til menneske.

Hvis man stadig vil late som man er ung, mister man muligheten til den visdom som har sammenheng med overblikk og modenhet.

Det kreves vilje for å holde unødig informasjon borte. For å være konkret kan vi i Yutangs ånd skrive: Les ikke alle aviser! Slå av halvgode TV- program. Hopp over de avsnitt ( også i denne boken) som du tror du må lese. Gi opp å tro du skal klare alt, og gjør i stedet få ting, men gjør dem fullt og helt. Gi opp jakten på unyttige kunnskap! Hvorfor må du lese en bok fra begynnelse til slutt? Er den dårlig, så kast den fra deg!

Fra "Schubertiana" av Tomas Tranströmer, Sanningsbarriären, 1978:

Så mye vi må stole på for å kunne leve vårt dagligliv uten å synke gjennom jorden! Stole på at snømassene klamrer seg fast i fjellskråningen overfor byen. Stole på taushetsløftet og fellesskapslatteren, stole på at ulykkestelegrammet ikke gjelder oss, og at det plutselige øksehugget innenfra ikke kommer.
Stole på hjulakslene som bærer oss på motorveien midt i den trehundre ganger forstørrede bisvermen av stål. Men ingenting av det er egentlig vår tillit. De fem vindene sier at vi kan stole på noe annet, og de følger oss en bit på veien dit. Som når lyser slukner i trappen, og hånden følger - tillitsfullt - det blinde rekkverket som vet veien i mørket.