Bokelskere.no

I det følgende århundre var Steeringslekten forutseende nok til å plassere sin kapital i tekstilfabrikker, som de anla for å utnytte fossefallet i ferskvannsdelen av Steering River. På borgerkrigens tid var Steeringfabrikken den eneste næringsvei i Steering, all annen virksomhet i forbindelse med Steering River var en saga blott. Slekten trakk seg ut av skipsbransjen og gikk inn i tekstilbransjen da tiden var moden.
En annen skipsbyggerfamilie fra Steering var ikke så heldig: denne familiens siste skip kom bare halvveis fra Steering til havet. I en beryktet del av elven, Tarmen, som den het på folkemunne, ble det siste skip fra Steering sittende fast i gjørmen. I årevis kunne man se det fra veien, halvt flytende ved høyvann, og fullstendig tørrlagt ved lavvann. Barna lekte i det helt til det la seg over på siden og knuste en eller annen uoppmerksom hund. En svineoppdretter ved navn Gilmore reddet masten for å bygge seg låve.

Han var skipsbygger i en småby hvis eneste bindeledd med havet var en elv dømt til undergang. Everett visste at elven var dømt til undergang.

På sykehuset følte Jenny Fields at hun tok igjen det tapte; hun oppdaget at mennesker ikke var stort mer mystiske, enn si tiltrekkende, enn muslinger. "Min mor," skrev Garp, "var ikke den som gjorde hårfine distinksjoner."

Hun hadde kropp som en drektig labrador retriever.

[...] og de slo seg langsomt til ro med å være denslags venner som mange gamle venner blir: det vil si, de var venner når de hørte fra hverandre - eller når de, en sjelden gang, kom sammen. Og når de ikke hadde kontakt med hverandre, tenkte de ikke på hverandre.

Han skulle gjerne ha visst hvordan man kunne lemleste en person slik at det samtidig ble en leksjon i god moral.

Garp hadde en sårbar selvfølelse som sørget for at han husket enhver fornærmelse og ethvert avslag han hadde mottatt.

Et vesentlig trekk ved ungdommen er følelsen av at det ikke er noen i nærheten som er tilstrekkelig lik deg selv til å kunne forstå deg.