Bokelskere.no

"Mana!"
Desdemona hadde mot sitt eget bedre vitende trykt på en knapp på veggen. "Hva slags dør dette er?" ropte hun idet vi kom løpende, alle sammen. "Den går av seg selv!"
"Jøss, stilig!" sa Chapter Eleven. "Prøv den, Cal. Stikk hodet i sprekken. Ja, sånn ..."
"Ikke tøys med den døren, unger"
"Jeg bare sjekker klemkraften."
"Au!"

"Jeg skal ikke fortelle det."
"Folk må ikke engang få vite at jeg er kusinen din."
"Jeg skal ikke si det til noen."
"Hva med mannen din?"
"Han tror jeg er nede for å hente fetteren min og hans nye kone."
"Du kommer ikke til å si noe til ham?"
"Det blir lett." Lina lo. "Han hører ikke på meg."

Vi grekere gifter oss i sirkler; for å innprente oss selv de grunnleggende ekteskapelige kjensgjerninger: at for å bli lykkelig, må man finne variasjon i gjentakelsen; at for å gå fremad, må man vende tilbake til utgangspunktet.

Han lot til å ha tilgitt Tessie for at hun brøt forlovelsen deres den gangen, men det hang alltid der i luften mellom dem, lik talkumpulveret som iblant blaffet ut av prestekragen hans.

"Mitt skifte fra jente til gutt var langt mindre dramatisk enn den strekning enhver tilbakelegger fra barndom til voksen alder. På de aller fleste måter fortsatte jeg å være den jeg alltid hadde vært."

"Før i tiden kunne man se på ansiktet hvilket land et menneske kom fra. Innvandringen gjorde slutt på det. Deretter kunne man avgjøre nasjonaliteten ved hjelp av skotøyet. Globaliseringen gjorde slutt på det."

Det er da jeg kjenner røyklukten. Jeg kikker opp og ser, foruten en tannbørste i Gjenstandens munn, en sigarett. «Røyker du til og med mens du pusser tenner?» Hun sender meg et skrått blikk. «Mentol,» sier hun.

Det var slik det hadde artet seg med Den Gåtefulle Gjenstand. En sigarett på sengen var gravstenen som markerte hver dags avslutning og sivrøret hun pustet seg selv tilbake til livet igjennom hver morgen. Du har hørt om installasjons-kunstnere? Vel, Gjenstanden var en ekshalasjons-kunstner. Hun hadde et helt repertoar. Det var Munnviksblåsten, der hun høflig styrte røyken bort fra vedkommende hun snakket med. Det var Geysiren, når hun var sint. Det var Dragekvinnen, som bød på en røyksky ut av hvert nesebor. Det var Fransk Gjenbruk, der hun slapp røyk ut gjennom munnen, men bare for å inhalere den igjen gjennom nesen. Og så var det svelget. Svelget var forbeholdt krisesituasjoner. En gang, på toalettet i naturfagfløyen, hadde Gjenstanden akkurat tatt et dypt trekk idet en lærer kom stormende inn. Min venninne rakk så vidt å kaste sigaretten i toalettskålen og trekke i snoren. Men hva med røyken? Hvor skulle hun gjøre av den?

«Den som satte betegnelsen morgenkvalme på det, må ha vært en mann,» erklærte Lina. «Han la bare merke til det om morgenen, for det var bare da han var hjemme.»