Bokelskere.no

Mäkinen var også en slags soldat, om enn ikke akkurat av det slaget som befalet hadde tenkt seg. Men han var iallfall god nok til å bli slengt i verdenshistoriens gap, slik han gikk og sto.

Jo, Mäkinen var nok litt sky av seg, til å begynne med. Men nå sto han der iallfall, med bylten under armen, med kisteklærne på, og med det siste oppgjøret for vedhogsten i lomma.

• Åssen i helvete skal det bli råd å få klemt i hop en hel tropp på en bil?
  En og annen ble stående der og undre seg, men i neste øyeblikk skjønte de at somling var ensbetydende med en dårlig plass, og så la de i vei. Koskela sto taus med tomlene i beltet og så på. Han visste at en levende last stuer seg best selv, derfor la han seg ikke borti dette.

Sultne hadde de vært siden siden de kom inn i hæren, noen av dem før den tiden også. Ja, for hungeren var ikke utryddet i Finland. Det var stadig strøk her og der hvor den herjet når forholdene lå til rette for det. Ingen visste det bedre enn sesjonslegene. Det var svekkelse blant mannskapene, og det skyldtes ofte underernæring.
I tillegg til kulde og ult kom mangelen på søvn. Av de fire faktorer som en kan si hele krigens vesen består av , var det bare redselen som manglet.

_ Jaa. Det er kanskje noe jeg må forklare. jeg har vært med på dette før, mener jeg. I grunnen er det ingen kunst, bare en husker på å ta det rolig. En skal skynde seg når det trengs, men på den andre siden - unger som er laget for fort , får piss i hue, som en sier.

Jeg trur ikke på noe overnaturlig. Åssen kan noe bli til av seg sjøl, uten at noen har gjort noe ?
Det må være en gud. Men det må jeg si at mye unyttig arbeid har'n gjort . Stjernene er unødvendige. jeg har lurt på det mange ganger. Og jeg skjønner ikke hva vi skal med slikt som pissmaur og padder. Dem er helt unødvendige. Akkurat som veggedyr og kakkelakker.
Den fete skrotten til Vanhala ristet av undertrykt latter, og det var så vidt han klarte å styre fnisen sin da han sa:
- Og lus i klea da!

Så leste presten Herrens velsignelse med hverdagslig røst. Hans begeistring var alt begynt å kjølne en smule, for han hadde holdt samme preken i alle bataljonens tre geværkompanier.

Dødens utfordring hadde han fått så mange ganger at han visste med seg selv at denne siden av saken skulle han nok klare.

Skriveren og ordonnansen hadde pakket arkivet i en trekasse og drev nå på med å pakke ryggsekkene. De proppet dem sprekkferdige, for de visste begge at disse børene skulle ikke de bære."

Gjerrighet var en lidenskap hos ham i en slik grad at soldatene godt kunne kalt det et rent patologisk trekk i hans karakter, hvis de hadde hatt begrep om slike sjelelige finesser.