Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
Og så spilte vi Help. resten av kvelden, mens mørket utenfor datt ned fra himmelen som en grå gardin og sommeren liksom størkna i oss.
Det var den kaldeste sommeren siden krigen. Jeg lå på rommet i annen etasje og spilte plater, leste gamle ukeblader, eller gjorde ingenting, bare lytta til skjæra som skratta hysterisk i treet utenfor, og brått flaksa bort, som en svart saks i regnet.
Dragen hadde på seg verdens minste dress, så ut som han gikk i kortbukser, låra og armene bulte ut under det tynnslitte, blanke stoffet. Han virka fornøyd og virra med hue. Vi så på hverandre. Gåsen så på oss, likbleik og skjelvende. Dragen var pærefull.
Vet du noe om en sigar som er blitt borte, Gunnar?
Ola begynte å hoste. Trynet til Gunnar gikk i ett med den hvite skjorta, perfekt vinterkamuflasje.
– Gjør du? fortsatte faren, stemmen var litt skarpere i kantene. Gunnar hadde allerede røpet seg, uttrykket i øya, i ansiktet, munnen, i hele kroppen, det sa alt som var å si, presist, uten å trekke fra, uten å legge til. Likevel prøvde han seg og det lød ynkelig.
– Hvilken sigar? sa Gunnar.
Jeg hørte det regne utenfor, jeg hørte togene som peste forbi bare hundre meter unna, mellom rommet mitt og Frognerkilen. Jeg visste nøyaktig hvor de skulle, men så var det heller ikke så mange linjer å velge imellom. Og selv om de ikke skulle så langt og bare holdt seg i Norge, fikk de meg alltid til å tenke på fjerne land, slik de hang på ruller bak kateteret, når jeg hørte togene tenkte jeg på stjerner også, og verdensrom, og da blei alt fjernt for blikket mitt og jeg falt bakover, liksom inn i meg selv, og hvis jeg skreik kom mor og far styrtende, de var små prikker langt, langt borte, og de trakk meg sakte fram igjen.
Flott! sa vi i kor og vaflene smelta på tungen og jordbærsyltetøyet smakte en hel sommer og en halv barndom.
Jeg kjente feberen i bakhue igjen, nå som en kald redsel. Det var glassvegg mellom oss. Jeg kunne ikke nå dem. Jeg var utvist igjen. Ville ikke miste dem også.
I radioen hørte jeg meldinger om bombing, offensivet ,tap, seire. Jeg følte meg så underlig fjern og fremmed når jeg satt på altanen og spiste kveldsmat, helkorn, mjuk geitost og Hapå. Og sola var på vei nedover. August kom med en snev av høst. Det var oppbrudd overalt. Det var akkurat som om jeg ble for stor for meg selv.
Så blei jeg sentrum i sirkelen og alle skynda på meg og dytta og klengte, for frikvarteret var snart over. Jeg begynte å bla. Jeg merka uroligheten med det samme, jeg blei urolig sjøl også, det var ikke slikt jeg ville se. De første bildene var nærstudier av barberte fitter og det kom ikke en lyd fra forsamlingen, ingen lo, ingen flirte, det var stumt som i et gravkammer. Jeg bladde fortere, det var fitter ovenfra og nedenfra, hele sider med svære sprekker diagonalt fra hjørne til hjørne. Men mot slutten begynte det endelig å ligne seg, hele damer, svære mugger, masse hår, men plutselig kom det bilde av en kis som lå med hele trynet mellom låra på en dame.