Bokelskere.no

Da hørte jeg plutselig et bilde. Det er sant. Jeg hørte det. Jeg bråsnudde og så rett på en vanvittig skikkelse som stod på en bro og holdt seg for øra og skreik av all kraft. I bakgrunnen brant landskapet og det rant blod fra himmelen. Jeg hørte det. Det er sant. Jeg stod spikra foran bildet. Skrik stod det på ramma, det frøys inni meg, skriket, det skar i øra mina, og det var ikke bare hun som skreik, åsene bak henne gjorde det, og himmelen og vannet og broen hun stod på, hele verden var et svært skrik, det måtte være mora til den lille jenta fra Vietnam. Det bygde seg opp inni meg, et kjempebrøl, det kom som en søyle opp halsen, jeg svelga og bar meg, kunne ikke skrike sånn her, i et museum, det gikk ikke an, jeg reiv meg løs og løp bort til Henny og var sliten inn til margen.

Jeg prøvde en gang til, og etter noen gulp fikk jeg det ned, jeg drakk og drakk det sure kloakkvannet, jeg fant balansen igjen, hue begynte å funke, jeg satte meg rett ned på golvet og tenkte at dette går bra, holdt meg forsiktig på magen og banna på at dette gikk glatt. Så spydde jeg. Jeg spydde i en bue opp i vasken, vann og bløte pommes frites, jeg var en fontene.

Men der venta en ny overraskelse, det lå en vakker regning til Seb i postkassa, han hadde ikke betalt husleia på ti måneder. Jeg blei kasta ut om tre dager hvis ikke penga var betalt innen da.

Og på Because var alle stemmene fletta sammen, den koringa var det største vi hadde hørt, Beach Boys og Sølvguttene kunne bare pakke sammen strupehodene og begynne å steppe istedet.

Jeg stansa, stirra på tavla. Der stod Dick, en brande fra Smestad, smal mellom øya, han hadde tegna et solid hjerte og skrevet to navn inni. Jørgen + Kim. Det falt noe varmt og vondt ned i magen, det svei i skallen. Latteren eksploderte og Dick stod der, flirte stolt, latteren skylte over meg, seig og sur, som muggen sirup, vått sukker, jeg måtte kjempe meg løs fra latterlavaen som velta ut av de røde, gapende, siklende kjeftene.

Er Gunnar blitt Suf? sa hun.
Det lød så komisk, hun uttalte Suf som om det var en kjønnsykdom, verre enn syfilis, uhelbredelig og smittsom i generasjoner framover. Jeg tror hun hadde lyst til å vaske munnen med terpentin når hun hadde sagt det. Suf. Leppene hennes var like ved å sprekke.

Cecilie nikka og fikk noen løshår fram i ansiktet. Det skjedde noe i buken min og jeg blei helt nummen i fingertuppene og gåsehuden skreik nedover ryggen. Cecilies mørke blikk streifa forbi meg, som en radiosender, hun oppfatta signalene og skrudde over på en annen frekvens med det samme.

Og så kjørte vi inn til byen igjen. I Hvervenbukta satt en langhåra gjeng og spilte gitar. Det brant et bål på svaberget. Mosseveien dampa etter en hard dag. Kranene på Vippetangen stod stille som svære døde dyr, og over Holmenkollen lyste himmelen blodrød. Fattern ga gass og vi braste rett inn i solnedgangen, med åpne vinduer og vind som feide gjennom sveisen og piska øynene fulle av tårer, mens insektene eksploderte mot frontruta og rant til alle kanter.

Du spiller ikke Robertino-platen, sa han.
Jeg blei litt flau.
– Joa. Syns den er veldig bra.
Jensenius drømte seg bort bak skummet.
– En italiensk yngling, med strupe av pureste gull.
Han sukket tungt.
– Men nå har skjebnen tatt hans stemme. Livet kan være grusomt, Kim.
– Er'n syk? spurte jeg.
– Stemmeskifte, sa Jensenius. Djevelen har pusset strupen hans med grovt sandpapir, Robertino er ikke lenger Robertino. Han drakk mer øk. Magen velta ut over den skitne buksen. Skjorta var knappet skeivt.
– Det var det samme som skjedde med meg, sa han trist.
Skjebnens lunefullt og grusomme partitur. Bare i omvendt rekkefølge.
Han tidde stille en stund, så framfor seg med et blikk som bare så bakover.

Jeg fór opp, raste ut på badet, fikk låst døra og brakk meg over skålen. Mor og far kom styrtende etter. Det rant ut av hue mitt, det bare rant og svei overalt i kroppen. Det var alt slagget som hadde samle seg opp i løpet av høsten, den råtne høsten 1966.