Bokelskere.no

Han så ikke lenger hennes marmoraktige skjønnhet som var ett med kjolen, han bare så og følte hele hennes yndige, forførende kropp, som skjulte seg bak kjolen. Og da han først hadde fått øye på den, kunne han ikke se noe annet, på samme måte som vi ikke kan gjenvinne vår tro på et engang avslørt bedrag.

Speilet viste en stygg, svak kropp og et magert ansikt. Øynene som alltid var triste, hadde nå et ganske oppgitt uttrykk. «Hun smigrer meg,» tenkte fyrstinnen, snudde seg og fortsatt å lese. Men Julie smigret ikke sin venninne: fyrstinnens store, dype og strålende øyne (det var som om hele strålebunter av varmt lys strømmet ut av dem), var virkelig usedvanlig vakre, enda så lite vakkert ansiktet ellers var. Men fyrstinnen hadde aldri sett det vakre uttrykket som hennes øyne kunne ha, siden det bare var der når hun ikke tenkte på seg selv. Som alle andre fikk hun et tilgjort, unaturlig uttrykk så fort hun så seg selv i speilet.