Bokelskere.no

Ja, du skjønne det vel alt, Julie. Vi har mist ho Synna. Ennå i dag, ved minnet, er smerten i henne. Like umulig å fatte nå som den gang det skjedde.

Julie står på dekk og ser hjembygda komme mot seg. Et syn hun alltid bærer med seg, som hun ennå kan tenke på som hjemme når hun går på Storvik og drømmer om dette stedet, men som blir mer fremmed for hver gang hun kommer hit. Bygda, fjellene, de kjente gårdene og hjemmene, så nært, men likevel så fjernt

Skjemme oss ut, sier han, og nå er hans stemme like kald som farens. Æ e så forbanna lei av å hør det. Det e visst det viktigast av alt i verden, det. Du må ikkje skjem dæ ut for bygden, hermer han. Æ e så inn i helvete lei av at den her fordømte bygda skal styr livet vår.

Æ har vel kanskje flira litt, æ som alle anner tå alle pompøse ord som har vorre sagt på talerstolan rundt omkring på slik en dag. Men i dag, i dag visst æ plutselig ka det betyr å ha et land der du høre te. Som e ditt. Og æ tør å si det.

Hun hadde ikke ventet barnet før ved månedsskiftet. Så har hun vel misregnet tiden. Det også har hendt før. Men like ny hver eneste gang er spenningen som risler gjennom henne. Forventningen, uroen for at noe skal gå galt, for smertene, men mest av alt for at det er over. Den tette forbindelsen mellom henne og barnet som brytes når navlestrengen klippes. Som står for henne som de underligste og mest vemodsfylte øyeblikk som livet har å gi henne.

Hun vet jo hvor de ligger slike. I andre graver, sammen med kistene av fremmede, eller kanskje ved kirkegårdsmuren. Utslettes skal de, disse barna, de dødtfødte, de ukristnete, utslettes fra minnet, fra alt. Akkurat som det er her i gården, barnet nevnes ikke, det har aldri eksistert. Men for henne var det levende, en del som ble revet ut av hennes liv, det levde i henne og i drømmene hennes. Hun orker ikke tenke på at hun aldri skal ha en grav å gå til

Hun hadde nesten glemt det, denne sære lykkefølelsen det gir å bære på et nytt liv, likevel er det så gjenkjennelig, kan ikke sammenlignes med noe annet. Denne nærheten mellom henne og barnet mens det ennå er bare hennes, en fullkommen del av henne, hun og barnet, prisgitt av hverandre.

Alle barn i en søskenflokk har den samme rett til kjærlighet og oppmerksomhet.

Den dagen saa jeg et ansigt som jeg har vanskelig for at kunne glemme. Et ansigt rent og ædelt til den minste detalj, som man ikke finder det mere. Et lyst smil og et par solskinnsøine, som var dybe og uutgrundelige, og en sjelden fin og stille maate at føre sig paa. Det billede har jeg med min litt drømmerske natur ikke lett for å glemme, og vil vel heller aldrig komme til at gjøre det,ialfald blir det kun tilsynelatende.

Gud har alltid vært der, like sikkert som dagene har vært, som livet har vært. Morens gud, farens gud, hennes gud. En gud som har skapt himmel over hverdagen, som har gitt trygghet når hun har bedt kveldsbønnen hver eneste kveld så langt tilbakehun kan minnes. Som har vært der når hun behøvde å be om hjelp for stort og smått, som hun ofte har glemt å takke. Som har vært en like naturlig del av livet hennes som luften hun puster inn.