Bokelskere.no

Gud dine undere blir kjent i mørket,
Din rettferdighet i glemselens land.

I sitt hjerte sier han. Gud har glemt.
Han har skjult sitt ansikt,og ser det aldri.

La disse som omgår meg få over sitt eget hode
den ulykke deres lepper vel der.

Herre sett vakt for min munn,
Vokt min leppers dør.

Da så jeg at visdommen har samme fortrinn framfor dårskapen som lyset har framfor mørket.

Da hevet Paulus hånden og begynte sin forsvarstale:

Kong Agrippa, jeg akter meg lykkelig at det er for deg jeg i dag
skal forsvare meg
mot alt det jødene anklager meg for.
Ikke minst fordi du har meget god kjennskap til alle jødenes
skikker og lærespørsmål.
Derfor ber jeg deg om å høre tålmodig på meg.

Alle jøder kjenner til mitt liv, for jeg har helt fra ungdommen
levd blant mitt folk og i Jerusalem.
Derfor vet de også, hvis de bare ville vitne og si det,
at jeg fra første stund har levd som fariseer, og hørt til den
strengeste retning i vår gudsdyrkelse.

_

Og nå står jeg anklaget fordi jeg har satt mitt håp til det løfte
Gud gav våre fedre,
det som vårt tolvstammefolk selv håper å få se oppfylt –
derfor dyrker de Gud utrettelig dag og natt.

På grunn av dette håp, konge, blir jeg anklaget - av jøder !

Og hvorfor holdes det for utrolig blant dere at Gud oppvekker døde?

Jeg mente også selv at det var min plikt av all kraft
å bekjempe nasareeren Jesu navn.

Det gjorde jeg da også i Jerusalem. Jeg fikk fullmakt fra
overprestene og kastet mange av de hellige i fengsel,

og var det tale om å henrette dem, stemte jeg for.

Omkring i alle synagogene fikk jeg dem ofte straffet
for å tvinge dem til å spotte, og i mitt raseri forfulgte jeg dem
helt til byer i utlandet.

Mens dette stod på, reiste jeg en gang til Damaskus med
myndighet og fullmakt fra overprestene.
Underveis, konge, så jeg midt på dagen et lys fra himmelen,
klarere enn solen, stråle opp omkring meg og dem som var med meg.

Vi falt alle til jorden, og jeg hørte en røst si til meg
på hebraisk: «Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg?
Det blir hardt for deg å stampe mot brodden.»

Jeg spurte: «Hvem er du, Herre?» Og Herren sa:
«Jeg er Jesus, han som du forfølger.

Men reis deg nå og stå på dine føtter. For jeg har vist meg for deg
for å utvelge deg til tjener og til vitne,
både om det du har sett og om det du siden skal få åpenbart.

Ut fra ditt folk skal jeg fri deg, og fra folkeslagene
som jeg sender deg til,

for at du skal åpne deres øyne, så de kan vende om fra mørke
til lys,
fra Satans makt og til Gud,
for at de kan få tilgivelse for syndene og arverett
sammen med dem som er blitt helliget ved å tro på meg.»

Derfor, kong Agrippa, har jeg ikke vært ulydig
mot det himmelske syn. Men jeg har forkynt,
først i Damaskus og Jerusalem,
så i hele Judea og for fremmede folkeslag,
at de skulle fatte et annet sinn
og vende om til Gud
og gjøre gjerninger som svarer til omvendelsen.

Dette er grunnen til at jødene grep meg i templet
og forsøkte å drepe meg.

Men til denne dag har Gud hjulpet meg,
så jeg har vitnet både for høy og lav,

og jeg har ikke sagt annet enn det profetene og Moses sa
skulle hende,
at Messias skulle lide og være den første som stod opp
fra de døde,
og deretter skulle han forkynne lyset for folket
og for folkeslagene.

Da han kom til dette punktet i forsvarstalen,
ropte Festus høyt: «Du er fra sans og samling, Paulus!

All lærdommen din driver deg fra forstanden.»
Paulus svarte: «Ærede Festus, jeg er ikke fra forstanden,
for alt jeg sier, er sant og vel betenkt.

For Kongen kjenner til disse ting,
og til ham taler jeg rett ut.

Jeg er overbevist om at ikke noe av dette er gått ham forbi;
dette er jo ikke skjedd i en avkrok!

Kong Agrippa, tror du på profetene? Jeg vet at du tror.»

Agrippa sa til Paulus: «Det mangler lite på at du overtaler meg
til å bli en kristen.»

Og Paulus svarte: «Jeg ønsker til Gud at både du
og alle som hører meg i dag, måtte bli som jeg,
om det ennå mangler lite eller mye --
men bare uten disse lenkene.»

Da reiste kongen seg
og samtidig landshøvdingen og Berenike med hele deres følge.
Da de var kommet ut, snakket de med hverandre og sa:
«Den mannen har ikke gjort noe som fortjener dødsstraff
eller fengsel.»
Og Agrippa sa til Festus: «Han kunne ha vært løslatt,
om han ikke hadde anket sin sak til keiseren.»

_

(Acts 26)
"The King Agrippa who comes to pay his respects to Festus was
Marcus Julius Agrippa II (A.D. 27-100), son of Agrippa I (Acts 12:1-25)
and great-grandson of Herod the Great (Mt 2:1-23)."

..da noen jøder fra Asia fikk se ham på tempelplassen -

De hisset opp hele folkemassen, grep tak i ham og skrek:
«Israelitter, kom og hjelp! Her er mannen som overalt
lærer alle slikt som er imot folket og loven
og dette sted.
Nå har han til og med tatt med seg grekere inn i
tempelet og vanhelliget dette hellige stedet. »

De hadde nemlig sett efeseren Trofimos sammen med ham
i byen tidligere, og nå trodde de at Paulus hadde
tatt ham med seg til tempelet.

Uroen spredte seg over hele byen,
og folk stimlet sammen.
De grep Paulus og trakk ham bort fra tempelplassen,
og med en gang ble portene stengt.

De holdt nesten på å slå ham i hjel da kommandanten
for vaktstyrken fikk melding
om at hele Jerusalem sto på ende.

Øyeblikkelig løp han med soldater og offiserer ned mot
mengden.
Da folk så kommandanten og soldatene, holdt de opp med
å slå Paulus.

Kommandanten gikk bort til dem og pågrep Paulus
og ga ordre om at han skulle bindes med doble lenker.
Så spurte han hvem han var og hva han hadde gjort.

Men i folkemassen ropte noen én ting, andre noe annet,
og da det ikke var mulig å få greie på noe
i alt levenet, befalte han at Paulus skulle føres
inn i borgen.

De kom til trappen, men her måtte soldatene bære ham
fordi mengden presset så voldsomt på.
For hele folkemassen fulgte etter og skrek:
«Bort med ham!»

De skulle til å gå inn i borgen da Paulus sa til
kommandanten: «Får jeg lov å si deg noe?»

Han svarte: «Kan du gresk?

Du er altså ikke den egypteren som for en tid siden
laget opprør og førte de fire tusen knivterroristene
ut i ørkenen?»
_

«Jeg er jøde», sa Paulus,
«jeg er borger av en ikke ukjent by i Kilikia
som heter Tarsos. Jeg ber deg, tillat meg å tale
til folket.»
Det fikk han lov til, og Paulus stilte seg på trappen
og ga tegn til folket med hånden.
Da det ble stille, talte han til dem på hebraisk:

«Brødre og fedre, hør hva jeg har å si til mitt forsvar!»
Da de hørte at han talte på hebraisk, ble det enda stillere.

Han fortsatte:

«Jeg er jøde, født i Tarsos i Kilikia, men oppvokst
her i byen. Ved Gamaliels føtter har jeg fått grundig
opplæring i fedrenes lov,
og jeg har vært like brennende for Guds sak som dere alle
er i dag.
Jeg har arrestert og latt fengsle både kvinner og menn,

ja, helt inn i døden har jeg forfulgt tilhengerne av
denne Veien.
Det kan både øverstepresten og hele Rådet bekrefte.

De ga meg brev til våre brødre i Damaskus,
og jeg reiste dit for å legge også dem som var der,
i lenker og føre dem til Jerusalem
for å få dem straffet.

Men da jeg var underveis og nærmet meg Damaskus
ved middagstid, strålte det plutselig opp et lys
fra himmelen rundt meg.
Jeg falt til jorden og hørte en stemme si til meg:

‘Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg?’
Jeg spurte: ‘Hvem er du, Herre?’
Da sa han til meg: ‘Jeg er Jesus fra Nasaret, han som du
forfølger.’

De som var sammen med meg, så lyset, men hørte ikke
stemmen som talte til meg.
‘Hva skal jeg gjøre, Herre?’ spurte jeg.
Og Herren sa til meg: ‘Reis deg opp og gå inn i Damaskus.
Der skal du få beskjed om alt du er utsett til å gjøre.’

På grunn av det blendende lyset kunne jeg ikke se,
men de som var med meg, leide meg videre,
så jeg kom til Damaskus.
Der var det en gudfryktig og lovtro mann, Ananias,
som alle jødene på stedet hadde bare godt å si om

(...)

( fra ApostelGjerningene kap.21 og 22 )

Yppersteprestene og fariseerne kalte da Rådet sammen
og sa: Hva skal vi gjøre?
for dette mennesket gjør mange tegn.

Lar vi ham holde på slik, da vil alle tro på ham,

og romerne vil komme og ta både vårt hellige
sted og vårt folk.

Men en av dem, Kaifas, som var yppersteprest det året,
sa til dem: Dere forstår ingenting!
heller ikke tenker dere på at det er til gagn for dere

at ett menneske dør for folket,
og ikke hele folket går til grunne.

Dette sa han ikke av seg selv, men da han var
yppersteprest dette året, talte han profetisk
om at Jesus skulle dø for folket,

og ikke bare for folket alene, men også for å samle
til ett de Guds barn som er spredt omkring.

Fra den dag av la de planer om å drepe ham.

Jesus gikk derfor ikke lenger åpenlyst omkring
blant jødene, men drog bort derfra

til landet nær ved ørkenen,
til en by som heter Efraim,
og han holdt til der med sine disipler.

_

( fra Johannes' evangelium kap. 11 )

Og da han så folkemengden, syntes han inderlig synd på dem,
for de var forkomne og hjelpeløse, som sauer uten hyrde.

(Matteus 9:36)

Stig opp på et høit fjell, du Sions gledesbud!
Opløft din røst med kraft, du Jerusalems gledesbud!
Opløft den, frykt ikke!
Si til Judas byer: Se, der er eders Gud!

Se, Herren, Israels Gud, kommer med velde, og hans arm råder;

se, hans lønn er med ham, og hans gjengjeldelse går foran ham.

Som en hyrde skal han vokte sin hjord;
i sin arm skal han samle lammene, og ved sin barm skal han bære dem;

de får som har lam, skal han lede.

Hvem har målt vannene med sin hule hånd og utmålt himmelen
med sine utspente fingrer
og samlet jordens muld i skjeppe og veid fjell på vekt
og hauger i vektskåler?

Hvem har målt Herrens Ånd, og hvem lærer ham som hans rådgiver?

Hvem har han rådført sig med, så han gav ham forstand og oplyste ham
om den rette vei og gav ham kunnskap
og lærte ham å kjenne visdoms vei?

Se, folkeferd er som en dråpe av et spann, og som et støvgrand
i en vektskål er de aktet;
se, øene er som det fine støv han lar fare til værs.

_

( Jesaja 40 )