Bokelskere.no

Nå visste jeg at det ikke fantes noe som het et knust hjerte. Det ville fortsette å banke og håne meg og trosse meg og fortelle meg at selv i sorgen er det uknuselig og fullt av kjærlighet.

Enkelte mennesker er simpelthen en gave til alle de møter. Min søster var en av dem.

Men hva var bønner godt for når vi var her i trygghet og ikke de var det? Jeg kjente til alle beveggrunnene, og den brutale logikken for hvorfor de ikke kunne være sammen med oss. Men kunnskap er aldri nok. Det hjalp ikke på smerten i hjertet og kunne ikke stanse den vedvarende lyden av våre egne stemmer som rikosjetterte fra den ene delen av hjørnet til den andre og forlangte et svar: Hvorfor oss og ikke dem?

Når vi sørger, sørger vi ikke bare over tapet av dem vi har elsket, men også over den delen i oss som er bltt tapt sammen med dem.

På den måten lærte vi at de polakkene eller ukrainerne som kunne komme til å angi oss, ikke var fremmede. De kjente oss. Barna deres kunne være klassekameratene våres, fedrene deres kunne kjenne våre fedre, og bestefaren deres kunne ha kjent vår bestefar. Men jeg antar, at når alt kommer til alt, at det ikke ville gjøre noe forskjell om du ble forrådt av en venn eller en fiende. Det ville bare bety at hjertet ditt gikk enda litt mer i stykker i sekundene før du kjente kulen.

En ting var å diskutere med Stalin. Noe helt annet var å diskutere med Mama.