Bokelskere.no

Snakker om idiot. Ikke for alt i verden ville han spolere billedet av faren i glansen av denne nye verden. Moren fikk lide hun; han og brødrene fikk heller sulte. Det var det verd.

Det hadde ikke falt snø siden jul. Sola var vill, gul av raseri på himmelen, hevnet seg på en fjellverden som hadde sovet og frosset mens den var vekk. Snøhylstrene datt fra poplene rundt plassen, falt til jorda for å leve et kort øyeblikk inntil den gule kjeften der oppe på himmelen lepjet dem i seg. Det oste av bakken, dampen drev av jorda og ble vekk.

Jumbo kom settende ut av tykningen. Den hadde en død fugl i munnen, en svært død fugl. Den hadde vært død i mange dager.
"Den fordømte bikkja!" sa Bandini.
"Det er fin bikkje det, pappa. Den er litt fuglehund."

Hans navn var Arturo, men han avskydde det og ville kalles John. Etternavn Bandini, men han ønsket det var Jones. Mor og far italienere, men han ønsket de hadde vært amerikanere. De bodde i Rocklin, Colorado, ti tusen innbyggere, men han ønsket han bodde i Denver, fire mil borte. Han var fregnet i fjeset, men han ville være ren. Han gikk på katolsk skole, men han ville gått på alminnelig skole. Han hadde en pike som het Rosa, men hun avskydde ham. Han var korgutt, men han var en dævel og avskydde korgutter. Han ville gjerne være snill gutt, men han var redd for å bli snill gutt, fordi han var redd vennene hans ville kalle ham en snill gutt. Han var Arturo og var glad i sin far, men han levde i redsel for den dag han ville være så stor at han kunne dra til faren.

Arturo Bandini var temmelig sikker på at han ikke ville komme til helvete når han døde. Til helvete kom en når en begikk en dødssynd. Han hadde begått mange, trodde han, men skriftemålet hadde reddet ham. Han kom alltid til skrifte i tide - det vil si før han døde. Og han banket i bordet hver gang han tenkte på det - han ville alltid sørge for det i tide - før han døde. Derfor var Arturo temmelig sikker på han ikke ville komme til helvete. Av to grunner: skriftemålet, og det faktum at han var god til å løpe.

"Jeg må ikke glemme å betale Dem," sa hun. Hundre dollar. Han talte dem og stakk dem i baklomma. "Er det nok?" spurte hun. Han smilte. Hadde han ikke trengt disse pengene, ville ikke en million vært nok.