Bokelskere.no

Selv den enkle handling å se en person vi kjenner, er delvis en intellektuell handling. Vi fyller den ytre form hos det vesen vi står overfor med alle de forestillinger vi har gjort oss om vedkommende, og i det helhetsbillede vi danner oss av ham, spiller disse forestillinger sikkert en dominerende rolle.

Monokkelen til markien av Forestelle var bitte liten, uten innfatning, og fordi den tvang ham til en ustanselig og smertefull sammentrekning av øyet, hvor den satt som et stykke overflødig og meget sjeldent forekommende brusk, forlenet den markiens ansikt med et melankolsk uttrykk, som fikk kvinnene til å tro at han var i stand til å føle stor fortvilelse i kjærlighet.

..man elsker ikke lenger noen så snart man elsker

..og så snart han følte at kjærligheten begynte å slippe taket i han, ville han klamre seg til den, holde den tilbake. Men nå viste det seg at samtidig som hans kjærlighet avtok i styrke, ble også hans ønske om å holde fast ved den svakere. For man kan ikke forandre seg, det vil si, man kan ikke bli en annen person og samtidig adlyde ordrer fra den man ikke lenger er.

Hvis han ute på reise traff en familie som det kanskje hadde anstått seg bedre ikke å søke kontakt med, men i hvis midte han hadde fått øye på en kvinne som syntes han å eie en særegen sjarm han ennu ikke hadde vært i berøring med, ville han ha oppfattet det som et utillatelig svik på det begjær som så¨ledes var blitt vekket i ham, om han hadde skrevet til en tidligere elskerinne og fått henne til å komme, som en slags erstatning for den opplevelse han kunne ha med den skjønne ukjente. Å gi avkall på et nytt eventyr forekom ham like meningsløst som å lukke seg inne på sitt værelse og betrakte prospektkort over Paris i stedet for å begi seg ut på en planlagt reise.