Det var som om en indre stemme, en trygg forvissning, en liten gnist av håp, hvisket til meg: «Det er ikke mulig.
Det vil ikke skje noe med deg...»
Jeg hadde ikke det minste lyst til å bli ved fronten, hvor jeg når som helst kunne bli drept av en kule eller
granatsplint. Dø i fiendens uniform, av en kule fra mine allierte! For en grotesk tragedie! Men når det kom til
stykket, spilte det likevel mindre rolle hvilken kule man ble drept av.