Bokelskere.no

Hver soloppgang er like ufordervet og rik, og hver eneste en tar pusten fra dem. Hver eneste gang denne klingen av lys sprekker opp, og solen eksploderer ut av den, et kort øyeblikk en perfekt stjerne som så lar lyset sitt strømme utover som fra en bøtte som er snudd på hodet, og flomme over jorden, hver gang natt blir dag på bare et minutt, hver gang jordkloden synker gjennom verdensrommet som en dykkende skapning og finner en ny dag, dag etter dag etter dag fra verdensrommets dyp, en dag hvert nittiende minutt, og hver dag er like ny og det er uendelig mange flere der den kommer fra, tar det pusten fra dem.

Lyden av Neptun er flytende og rask, tidevann som bryter mot kysten i ulende storm; Saturns er overlydssmellet fra et jetfly, en lyd som forplanter seg opp gjennom føttene og mellom knoklene; mens Saturns ringer er annerledes, en kuling som siles gjennom en forlatt bygning, men i langsommere, forhalt tempo. Uranus et panisk, susende hyl. Jupiters måne, Io, gir fra seg en stemmegaffels metalliske, pulserende summing.
Og jorden, et intrikat orkester av lyder, en ustemt korpsøvelse med sager og treblåsere, et rusa vreng av motorer med klampen i bånn, en kamp i lysets hastighet mellom galaktiske stammer, en rikosjett av triller fra en fuktig regnskogmorgen, de første taktene i elektronisk trance, og bakenfor det hele en kimende lyd, en lyd som samles i en hul strupe. En klossete harmoni som tar form. Lyden av stemmer veldig langt borte som samles i en kormesse, en lang engletone som utvider seg gjennom sprakingen. Du tror den skal bryte ut i sang, korlyden som bryter så målbevisst frem, og denne polerte perlen av en planet klinger et øyeblikk så vakkert. Lyset fra den er et ensemble av en billion ting som samles og forenes noen korte øyeblikk før de igjen synker ned i den tumlende hurlumheien og virvaret i statisk galaktisk treblåserregnskogstrance fra en vill og svingende verden.