Bokelskere.no

Rykter er sagnenes frø, lette slik at de kan spre seg med vinden, og snare til å vokse. Innen sannheten slår rot, vil ryktene for lengst ha blomstret og blitt sine egne sannheter, for selv de villeste fantasier har det ved seg at noen har fortalt dem, og dette - at noen har fortalt noe - det er faktisk sant, selv om det som ble fortalt, aldri stemte.

Han flyttet mer vekt til foten og klemte prestesnippen mot gulvet. "Denne Bibelen din. Alle stakkarene. Alle som leter etter mening. Blinde tosker du vil vi skal hedre. Fordi de lystrer deg i alt. Maur og fluer er vi, maur og fluer som du holder mellom fingrene."
(...)
"Du står ikke bak noe som helst. Jeg kan ikke spørre deg om du hører, for du finnes jo ikke! Denne kirken jeg bygde i ditt navn. Jeg skal la den stå. Men bare fordi et tett tak er mer verdt enn et kors."

"Norge," sa professor Ulbricht, "var i sin tid Europas førende sjøfartsnasjon. Ja, mer enn som så, Norge var et virkelig rike! Fastlandet hadde den lengste kystlinjen i hele den siviliserte verden, og de rådet over Færøyene, Island, Shetland og Orknøyene og det meste av Hebridene, foruten noen skrinne deler av Sverige, og dessuten den beste kyststrekningen på Grønland. Tross et utall kongelige øksemord og intriger i hoff og sengehalm beholdt de herredømme over Nord-Atlanteren, og jarler og adelsmenn var søkkrike! Og dette var før våre skrekkelige tider hvor rikfolk setter penger i banken for å få mer penger. Renter fantes ikke den gang. Pengene måtte brukes, der og da, på noe synlig. Produktet av penger og makt og ønske om ettermæle, mine herrer, det er kunst! Byggverk!"

Klara fikk aldri se verden. Hun hadde til arbeid å hente vann. Det gjorde hun trofast, minst tredve ganger om dagen, de hundre meterne til bekken og tilbake. Dermed teller jeg at Klara gikk sine seks kilometer hver dag og for et år blir det gode to hundre mil, så for hvert eneste år kunne hun ha gått til Moskva om hun gikk østover og til Paris om hun gikk sørover. Men Klara skrittet aldri over bekken. Hun ble her, på Butangen, og det er dette kvinnfolkslitet vi hedrer og minnes i dag.
(...)
Presten hadde tatt brodden av døden, og tilværelsen måtte jo ha brodd, ellers fantes ikke forskjell på flue og veps.

Nordmennene er et høyreist og sterkt folkeslag av germansk avstamning. De er mer stoiske og langsomme enn svenskene, men ikke så flegmatiske som danskene. De kan virke meget innesluttede og skeptiske, men så fort man får deres tillit, er de troskyldige og åpenhjertige, og de er fremragende sjøfolk med verdens beste loser.

"Det er bra med gudstrua," sa hun før hun gikk. "Men sulten og vettet vil støtt være sterkere."

Søsterklokkene hadde ikke noen tungsindig eller skremmende larm. Hvert klokkeslag hadde en livlig kjerne, en lovnad om en bedre vår, en etterklang fargesatt av langvarige og vakre dirringer. Tonene nådde dypt inn, de skapte hildringer i tankene og berørte forherdede menn. Var klokkeren dyktig, kunne han gjøre kirkegjengere av tvilere, og forklaringen på Søsterklokkenes mektige drønn var at de var malmfulle. På den tiden betegnet dette ordet den kostbare skikken med å kaste sølv i malmen ved klokkestøpningen. Jo mer sølv, desto vakrere klang.

Noen lengtet annetsteds, men de som hadde vært på dette annetsteds, kunne fortelle at folk drev med det samme også der, kanskje på en litt annen måte, men ikke slik at den måten var mer verdt.

Ingen stund er stillere enn når bergensere nettopp har reist.

Han satte knokene mot døpefonten, og knaselyder bar gjennom kirken da presten brøt isen over dåpsvannet. Så døpte han gutten og sa at han var tatt inn i Herrens manntall. De neste barna ble båret fram, navnene ble framsagt ustøtt og hutrende. Ritualene ble raskt unnagjort, og noen så også ut til å utelate mellomnavnene barna var påtenkt. Den siste ungen var fra Tromsnes, og Astrid visste at de tenkte å kalle henne Johanne etter bestemoren, men faren skaket slik av frost at han slukte en stavelse, og Schweigaard døpte henne Anne Tromsnes.