Bokelskere.no

Hvor fortvilt går det an å bli? Det er det ingen som har undersøkt. Det finnes ingen statistikk. Det finnes ingen kurver å orientere seg etter. Ingen diagrammer med oppløftende tall. Jeg kunne fortsatt ombestemme meg. Legge meg igjen. Det ordner seg, dette, tenkte jeg. Det gjør ikke det, tenkte jeg. Det gjør bare ikke det.

Men jeg får ikke sove, ligger på ryggen, øynene lukket, håper at noen skal komme, at noen plutselig skal åpne døren, mamma, at noen skal komme inn døren med kakao, med varme hender, at noen skal ta det rotete hodet mitt i hendene, ruske det forsiktig, riste puten min, sette seg på sengekanten og si kloke, erfaringsbaserte ord som gjør at du tror at ingenting noen gang vil komme til å gjøre seg vanskelig for deg, at det bare er å løpe ut i det, at det hele vil ordne seg av seg selv.

Så gikk jeg lydig og satte meg i bilen, jeg ville bare sove, jeg ønsket bare å flyte avgårde, sveve over byen, bekymringsløst, som et barn i baksetet om kvelden, på vei hjem fra julebesøk eller fjelltur, med nevene knyttet om posene med boller og brusen skvalpende i flasken, belegget som har lagt seg på tennene og som skal pusses av når vi kommer hjem, før noen legger meg i sengen, krøller dynen opp under føttene, slik at de ikke skal bli kalde, stryker meg over håret og sier at det finnes så mye tid, du er heldig som bare er et barn, det er et hav av tid der ute, det er bare å ta den tiden du trenger.

Det er bare i fiksjonen, i filmene og romanene at man kan fastsette forandringens eksakte øyeblikk. I virkeligheten kommer valget glidende, tanken utvikler seg litt etter litt, og det var kanskje først en gang i løpet av det første året på ungdomsskolen at jeg aktivt bestemte meg for ikke å synes.

Fredag. Man skal passe seg for fredager. De lover mye. Som en slags kinotrailer. Bare unntaksvis lever de opp til seg selv. De fleste fredagene er slette oppfølgere. Back to the Future Part 3.

Hvis jeg kunne få et eneste ønske oppfylt, har jeg tenkt at jeg ville ønsket at ingenting forandret seg. Alt evig fiksert. Jeg ville ha forutsigbare dager.

"Hun var så liten den siste natten," sa moren. "Kunne nesten puttet henne i vesken og gått." Og så la hun til, omtrent som om hun et øyeblikk hadde vurdert det. "Men jeg hadde visst ikke med meg veske den natten. "

Noen hadde begynt å sparkle meg, legge ny tapet over den gamle strien. Jeg var under oppussing.

Jeg prøver å spore opp øyeblikket da Buzz Aldrin endelig løfter seg opp etter håret, våger å tenke tanken helt ut: Det kreves enorm viljestyrke, flaks og dyktighet for å bli først. Men det krever et gigantisk hjerte å være nummer to.

Jeg hadde levd i nesten tretti år med knapt nok et par venner, resten hadde jeg unngått, sneket meg bort fra eller de hadde forbigått meg i stillhet. Og nå, nå så det ut til å ramle inn nye venner i løpet av noen timer, to kvinner, to menn, og jeg merket at vegringen for å snakke avtok, vegringen for å ta imot dem, jeg var i ferd med å bli åpne armer.