Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
Jeg burde ringe hjem. I det minste sende et kort. Til foreldrene mine. Gi et livstegn. Om ikke annet, så for min egen del. Bekrefte at jeg finnes.
Å gi opp er ikke gjort på en dag
Og barna. De som ikke fant seg til rette, som ikke kunne sitte stille i timene, men vandret hvileløst rundt i klasserommet til de ble satt på gangen, lovløse unger, og ti minutter senere går lærerinnen ut for å hente ham, det er nesten alltid en gutt, og da er han borte, selvfølgelig, da er han stukket til skogs eller hjem eller innover mot byen. Åtte år gammel og umulig å ha med å gjøre, og lærerinnen liksom oppgitt (men det er dette hun har håpet på, at han skal stikke av) inn igjen i klasserommet, og elevene som spør hvor han er, og hun: Nei, ja, nå konsentrerer vi oss, hva? Og jeg tenkte at han er på vei opp mot skogen bak skolen, den svære skogen som begynner like bak skolen, den de andre elevene ikke går inn i, de har blitt fortalt så mye om alt det jævlige som finnes der inne, narkomane, voldtektsmenn, spøkelser, gud vet, men det er her de møtes, de som har sittet på gangen, adferdsproblemene fra hele byens skoler, møtes i den store skogen som Robin Hood og gjengen hans, de streker opp planer i skogbunnen, planlegger taktikker, raid mot de ekstremt læringsmotiverte, og de planlegger aksjonene i detalj, vannballonger og råtne tomater, skolesekker som skal fylles med vann, eller ingen slike ting, de planlegger hvordan de skal komme seg gjennom denne skolen som ikke er beregnet for dem, for deres kapasitet, for deres hoder som aldri vil være stille.
Vi som bare ser verden i vinkel ... For den med en alternativ virkelighetsforståelse finnes det friheter du aldri får. Den sinnssykes privilegium, fordi han ikke ved hva han gjør.
Jo flere venner du samler, desto flere begravelser kan du komme til å måtte gå i. Flere mennesker å savne når de forsvinner. Jo mer du stiller deg opp, desto mer stein vil man kunne kaste på deg. Men den som er alene skuffer bare seg selv. Tenke slik.
Og våren 1979 bestemte jeg meg for å forsvinne i mylderet der ute, bli nummer to, en som gjorde nytte for seg i stedet for å prøve å stikke seg ut, gjorde jobben jeg ble bedt om.
[...] og jeg tenkte at du må huske å være snill mot henne, Sofus, du må fortsette å huske på å se henne like mye som du gjør nå, bry deg nok om livet hun lever også om ti år, du må ikke begynne å gjemme deg vekk, for da forsvinner folk, da mister du dem, én etter én, og de kommer aldri tilbake.
De så ut sånn som tenåringer gjør etter å ha vært på fjelltur mot sin vilje. All den energien der, all den sunnheten de obsternasig har latt seg eksponeres for. Gleden i ansiktet som de forsøker å skjule, for dagen som likevel har vært fantastisk.
Husker du de dagene?
Når det var sånn?
Jeg husker dem alle.
Og det er kanskje fortsatt det jeg husker aller best fra denne tiden: De lange kjøreturene gjennom den tette tåken, sitte i bilen og ikke se noe, lytte til lyden av dekkene mot asfalten for å bevise at vi bevegde oss og at vi kom frem.
Jeg var han du hadde gått i klasse med i nesten et halvt år før du visste hva jeg het. Jeg var han du ikke savnet da jeg sluttet i klassen din og begynte et annet sted, da jeg likevel ikke kom på den festen, han som stod midt i konsertlokalet og klappet bandet frem igjen, men som ingen hørte, han du trodde hadde det kjedeligste livet du kunne tenke deg, han som du trodde ikke hadde noe liv. Jeg var han du og vennene dine ikke kunne tro hadde fått kjæreste, da du hørte det fra noen andre, flere år senere. Han? Å, han, ja. Hæ? Har han...? Jaja. Kan han, kan alle.
Husker du meg?
Kan du se meg for deg?
Jeg var nesten det verste av alt. Jeg var alminnelig.
Jeg var nesten usynlig, var jeg ikke?
Og jeg var kanskje det lykkeligste mennesket du kunne ha kjent.