Bokelskere.no

Det er luksus å være herre over sin egen tid. Jeg tror det er den største luksus et menneske kan unne seg.

Sånn er det alltid med døden. Jo mer tid som har gått, desto svakere er det grepet døden har på de levende. Tiden lager hakkemat av livet. Tiden lager hakkemat av døden.

I hjertet ditt vil det alltid være en plass til Alexandre, kjæresten din i andre klasse.
Du kommer aldri til å gifte deg med noen.
Du vil alltid være Léonine Toussaint. Frøken.
Du kommer aldri til å like noe annet enn arme riddere, omelett, pommes frites, makaroni, pannekaker, fiskepinner, marengs i vaniljesaus og pisket krem.
I stedet vil du vokse opp i den kjærligheten jeg alltid kommer til å ha til deg. Du vil vokse opp et annet sted, i Middelhavet, i Sashas hage, i verdens hvisken, i en fugls flyktige svev, i grålysningen, i skumringen, gjennom en ung jente jeg tilfeldigvis møter, i et tres bladverk, i en kvinnes bønn, i en manns tårer, i skinnet fra et stearinlys. Du vil bli gjenfødt, senere, en vakker dag, som en blomst eller en liten gutt, født av en annen mor, du kommer til å befinne deg overalt hvor jeg hviler blikket. Uansett hvor hjertet mitt befinner seg, vil ditt fortsette å slå.

Jeg lukker igjen Irènes dagbok med tungt hjerte. Slik man lukker igjen en roman man har forelsket seg i. En roman som har blitt en venn man har vondt for å legge fra seg fordi man vil ha den i nærheten, for hånden.

'Ikke døm dagen etter hvor mye du har høstet, men etter hvor mye du har sådd,' sa hun alltid.

Hvorfor dras man mot bøker slik man dras mot mennesker? Hvorfor tiltrekkes vi av bokomslag slik vi tiltrekkes av et blikk, en stemme som virker kjent, en stemme som får oss til å velge en annen vei, som får oss til å heve blikket, som tiltrekker seg oppmerksomheten vår og kanskje endrer livet vårt?