Bokelskere.no

En tynn, blank hinne av strykekvartett fra 1790 holder igjen
det siste dagslyset en kort stund.

Og likevel må vi
se og se

etter det som var der
før øyet

lå åpent, det som blir igjen
etter at øyet

har sett.

Du skal ikke engang
kjenne døden

som en siste
bunnløs krykke

men en hvitere ild
som infernaliserer deg

urørt.

Ansiktet ditt lyser opp
av det som brenner
flammeløst

i deg. Nå,
så langt borte, kan jeg
bare tenke
i det lyset, kinnene

blir ikke røde
av varmen.

Det
som ikke kan se selv

ser

gjennom deg.

Luftvernsirener, kirkespir
tynnere og tynnere

til de ble visket ut
av solen.

Skogen lå varm
og forlatt

Jeg gikk
halvvill

på stiene
for å møte noen

og bli
som dem.

Jeg ser døden
overalt.

Den sitter
i øynene.

Blikket er råttent. Klart.
Upolitisk.

Mai. Ansiktet, en nisje. Der står skuffen med det i deg som ennå gløder og varmer. Når det er stille, virker tyngdeloven større. Ingen frukt nå, bare blomster. Jeg tenker på et gult eple i regnet, det er spist. Dyrene er spist og kommer igjen. Vi blir ødelagt og kommer igjen.

Desember, ettermiddag. Det snør, lett, som om det var natt og vi sov, og snøen snødde uten oss, eller vi ikke fantes, og det fortsatte å snø for ingen, for det hvite i et øye før fødselen eller etter døden.

Du som ser for mye, || lukk øynene || rundt oss || og sov || for lenge siden.