Bokelskere.no

Når den ene personen har alt ansvaret, blir det nødvendigvis en ubalanse. Jeg var aleine om den daglige driften, sånn var det alltid, lenge før depresjonen. Det var jeg som vekka ungene, smurte matpakker, fikk i dem frokost, middag, kvelds, sørga for at klærne deres var reine, sørga for at de, at Eivor og Sigurd, var reine. Svein har aldri satt på ei vask på eget initiativ. Han ser ikke at en unge har fettete hår. Jeg veit ikke om han en gang registrerte at de ble større, for det var jeg som fjerna klær de hadde vokst fra og kjøpte nye. Jeg fulgte opp lekser, pugga gloser, huska gymtøy. Svein har aldri kokt kakao kvart over seks om morran fordi en av ungene har aktivitetsdag. Han har ikke pakka en sekk. Han har aldri trengt å huske akebrett, sitteunderlag, pølser, lomper til Eivor, brød til Sigurd, ketchup til begge, sprøstekt løk for å være grei, grillspyd, en vedkubbe, ekstra votter og lue, ullsokker. Han veit ikke når vennene deres har bursdag og har heller aldri måttet kjøpe gaver til de bursdagene, eller huske legetimer, tannlegetimer, tannfeen, fluortabletter, klippetimer, foreldremøter, alle mulige treninger, fotball, håndball, ski, turn, dans, svømming, kor. Det var jeg som kjørte dem, i nitti prosent av tilfellene, og jeg henta dem, hvis jeg ikke trente dem, preppa ski, vaska drakter for hele laget, tørka dem og la dem i nummerert rekkefølge for neste kamp som Svein alltids kunne kjøre til når han visste at Steinar Bekkestad også skulle på kampen, og det skal sies, Svein var alltid sjåfører på lange bilturer. Men jeg huska reisesyke tabletter, solkrem krem for eksem fotsopp sjampo for tørr hodebunn. Jeg sjekka ungene for lus. Svein visste ikke engang at vi hadde egne bøtter for spy, eller hvor paraceten lå, efedrinmikstur, kloramfenikol, cetirizin. Han har aldri tatt feberen på en unge. Hvis det ikke var for meg, hadde vi aldri hatt duk på bordet. Vi hadde ikke hatt gardiner, håndklær, og Svein skiftet heller aldri sengetøyet. Han har ikke hengt dynene ut av vinduet til lufting. Det var jeg som strøyk flagg før 17. mai. Jeg strøyk til og med skjortene hans, så han ikke skulle se ut som et skrukketroll. Men det ansvaret for juletreet, det var hans. Da ringte han til Finn Undebakke som leverte treet på døra. Og han støvsugde når jeg ba han om det, men ikke spesielt nøye, men han mente han var multimedieansvarlig. Brunevarer, som han liker å si, han valgte brunevarene. Ha vaska begge bilene. Og han fikk bygd garasje, integrert, det veide selvfølgelig opp for det meste, men hvis vi hadde sittet foran coachen en gang til, da skulle jeg spurt Svein: Hvilken størrelse bruker Sigurd i sko? Hvor mye betaler vi i kommunale avgifter? Hvem er læreren til Eivor i fransk? Jeg har aldri trengt anerkjennelse for å gjøre helt normale ting, men kanskje jeg allikevel likte å høre at vi hadde en ubalanse i forholdet, dette var jeg som hadde overtaket.

Hvitevarene måtte selvfølgelig integreres, ettersom Svein er gæren etter alt som er integrert: Jeg har ikke tall på hvor mange sosiale sammenhenger vi har vært i hvor han har skrytt av den integrerte garasjen. Det var verst det første året etter at den ble bygd, men selv mange år etterpå kunne han snakke om den hvis han ble tilstrekkelig full. Når han drakk øl, tilbød han seg å besøke folk og se hva slags garasje de hadde, som en slags befaring, for å sjekke forholdene og gi noen ekspertråd om mulige utbedringer, men drakk han vin, ble praten sentimental og garasjen det eneste han hadde oppnådd i livet, og det virka som om alle andre tanker, alt språk hadde rent ut av hjernen hans, og de få ordene som var igjen sleit han med å stable etter hverandre for å forklare hvor rørende det var å kunne gå i sokkelesten fra kjellerstua og rett ut i garasjen uten å bli kaldere på føttene, midt på vinteren, men når han en sjelden gang drakk brennevin, ble han aggressiv, konfronterende, helst mot personer han aldri hadde møtt før, og i et nyttårsselskap sto han med drinksugerør bak begge øra og brølte til mannen til ei studievenninne av Elin: Din helvetes bytting, det finnes ingen ulemper med en integrert garasje.

Men den kreative åra, den finner alle som har mentale problemer. Da skal det males og skrives og strikkes. Det er god terapi. Mona med racerrumpa begynte å lage økologiske drømmefangere…

Men ingenting var verre enn synsforstyrrelsene: Da den grønne stripa på tv-skjermen kunne framprovosere angstanfall. Du er livredd for å se på Home and Away, sa jeg, men Svein sa: Jeg hadde en depresjon. Han uttalte depresjon som om det var noe fornemt, apanasje, og fordi han skulle tøffe seg for Veronika Hagen som tjatra i bakgrunnen, sa han at jeg snarest måtte levere tilbake tv-en, men jeg sa jeg hadde solgt den.

Elin fasilitere for Charlotte hele kvelden. Hun hadde til og med sminka seg mer enn normalt og gikk i rosa bluse med puffermer som hun må ha ment var etter Charlottes smak, men blusen hadde blitt kjøpt før sommeren, før grillmaten, og satt strammere enn det som er kledelig, og kravla oppetter ryggskinnet når hun strakte seg etter vinflaska for å sørge for påfyll til Charlotte.

Sannheten var at jeg kjente avsmak for hele mannen i den verste depresjonsperioden. Når han midt på blanke formiddagen lå på sofaen i den grå joggebuksa si og sleika salt fra pistasjnøttene av fingertuppene, ønska jeg at han skulle forsvinne.

Jeg tenkte på Arvid i ambulansen med en eller annen pasient baki bilen, susende nedover dalen, og jeg forestilte meg hvordan Elin, daglig leder, låste seg inne på kontoret sitt i barnehagen mens småungene jodla rett utenfor veggene, at hun reiv av seg hettegenseren og skøyv unna pc og lamineringsmaskin og rigga seg til oppå skrivebordet og knipsa seg selv med trutmunn og tunge øyelokk, i bare bh-en og enda verre, og hun var sikkert halvnaken mens hun bladde gjennom bildene og sendte av gårde de beste.

Jeg sa at det av og til handler om evnen til å ta seg sammen. Eksempelets makt, sa jeg, for daglig fikk jeg nye bevis på hvor uheldig det var for ungene å bo med en depresjon. De kjente etter i følelsene sine hele tida, og Eivor, hun kunne til og med bestride fakta med følelser: Da jeg fortalte at det er lenger fra Oslo til Tromsø enn til Paris, sa hun: Jeg føler ikke det er riktig.

Jeg hadde opplagt et behov for å skryte av Svein, på grunn av historikken hans. Da han var sjukemeldt, snakka han etter hvert med gud og hvermann om depresjonen sin, men det var angst som var favoritten. Det hjalp å prate, mente han, det var viktig å gi angsten et ansikt, og selv om jeg flere ganger sa til han at angsten neppe trengte flere ansikter, fikk jeg ikke forhindra at han bretta seg ut over to sider i lokalavisa, og den hobbyen som jeg maste om at han burde skaffe seg, det var det som ble hobbyen hans, å snakke om angsten.

Det fine med å være deprimert er at du slipper å ta hensyn til andre mennesker. Du kan si hva du vil og gjøre hva du vil og melde deg ut i det øyeblikket du føler at noe blir vanskelig. Hvis du vil ligge hjemme hele dagen, har folk bare å respektere det. Du kan ingenting for at du føler som du gjør, og når du i et lyst øyeblikk får for deg at du er klar for tilværelsen igjen, må alle kaste det de har i henda og se deg, høre på deg, for alle skal være glade for at du er glad, og det som gjorde Svein mest glad under depresjonen, reint bortsett fra å snakke om egne plager, det var hvis han hørte om andre som sleit.