Bokelskere.no

Verst er det idet jeg holder på å våkne om morgenen. Natta kan, hvis jeg er heldig, gi noen timers flukt over i noe annet. Et grått, uklart annet hvor den stålharde tanga som hele dagen, alltid, alltid sitter flastklemt rundt brystet, slakker taket en liten stund. Og så klemmer den til igjen, enda hardere enn i går, før du rekker å bli klar over at du er våken. Du bare vet at det er der, verre enn før, og at du aldri kommer unna. Det er det språket kaller sorg, og det jeg kaller slutten på alle ting.

Å tilgi er ikke noe du gjør en gang for alle. Du gjentar det for deg selv hver eneste dag, og noen dager må du skrike høyt i ditt eget øre for å høre det. Om og om igjen. Men du må alltid fortsette å si det.