Bokelskere.no

Så kikket han opp på Block 10 og lot blikket gli langs de lukkede vinduene og muren som skilte den fra Block 11. Det var noe truende ved disse to tilstøtende bygningene. De lignet harde ansikter, med strenge øyne og hatske munner, og grov og medtatt mursteinshud. De skjulte noe som Voigt enten ikke var i stand til, eller ikke forklare ham. Noe det var best å ikke undersøke. Noe man burde la bli liggende under snøen.

Voigt hadde strengt tatt rett, tenkte Hugo, alt dette hvite fikk Auschwitz til å se ut som en bortgjemt landsby mellom snødekte fjell. Enkelte steder ble skyggene visket ut i lyset fra lyskasterne, andre steder ble mørket mer kompakt og gjorde visse områder i leiren om til en tjæreaktig masse, men stemningen var fortsatt som hentet ut av et eventyr.

Han røkte en sigarett, helt rolig, uten å bry seg om at filteret var vått, mens han kikket seg rundt som om han stod og beundret det vakreste landskapet man kan tenke seg.