Bokelskere.no

Du har aldri vært sen før. Faktisk pleier du nesten alltid å være der før meg. Selv når jeg er der en halvtime før tiden, er du allerede på plass.
"Kommer du alltid så tidlig?" spør jeg en gang.
"Å sitte her og vente på deg, det er noe av det beste jeg vet", sier du.
"Å sitte og vente?"
"Ja."
"Er det bedre enn å treffe meg?"
Du smiler. Men du svarer ikke på spørsmålet. Alt du sier, er:
"Hør her, mens jeg sitter sånn og venter, og tenker på hva vi skal gjøre og hva som kommer til å skje, så er mulighetene for hva som kan skje, ubegrenset. Skjønner du?"
Det har du kanskje rett i. For straks vi møtes, vil alle de ubegrensede mulighetene uunngåelig omgjøres til en avgrenset virkelighet.

Med hodet fullt av diffuse tanker går jeg gjennom kveldsskumringen. Omsider er jeg fremme ved klokketårnet. Idet jeg går forbi, kaster jeg av gammel vane et blikk opp på uret. Urskiven mangler som alltid visere. Dette er ikke et ur som viser tiden. Det det viser, er tidens betydningsløshet. Tiden har ikke stanset, den har bare mistet sin mening.

Jeg lukket øynene og tenkte på tiden. Før, da jeg var 17, var tiden bokstavelig talt uuttømmelig. Som et enormt reservoar som flommet over av vann. Derfor hadde jeg ikke noe behov for å tenke på tiden. Sånn er det ikke lenger. Nå er tiden begrenset. Etter hvert som jeg blir eldre, ble tanken på tiden stadig viktigere.
For tiden går utrettelig sin gang.