Bokelskere.no

Den bestemoren som liker meg rekker fram et eple for at jeg skal ta det, og hun har tenkt å grave fram noe fra håndveska si. Jeg vet nok hva. Portemoneen sin. Hun skulle ikke gjøre det, hvorfor gjør hun det, jeg har vel ikke lenger lyst på det eplet, hva skal jeg med det, når det vanker penger og alt det går an å kjøpe for dem, til å kaste opp hele kvelden og natten, når jeg for tiden ellers ikke har noe ekstra til sånt. Snille bestemor, sett veska di bort, vær så snill. Men bestemor er ikke snill på den måten man kan være snill mot meg, hun bare knepper opp portemoneen med den ene hånden og rekker fortsatt fram eplet med den andre, det som jeg ikke tar, og hun ser forbauset opp, hvorfor tar jeg det ikke, det er et pent og blankt eple, og jeg liker jo epler, hun vet nok det, men hun vet ikke at jeg liker epler bare fordi det er trygt å spise dem på en tryggmatsdag. Så spør hun hva som er i veien, og jeg må ta eplet veldig, veldig fort, men ikke for fort, ikke så fort at det virker mistenkelig, bare så fort at hun vil tro at jeg har falt i staver og ikke har lagt merke til eplet og tatt det, at det slett ikke er noe i veien.

Jeg skal vedde på at alle husker den første anorektikeren eller det første bildet av en anorektiker de fikk se, de er favorittene til løssalgspressen, slik som alt annet som har med vekt å gjøre, selvfølgelig, anoreksi er jo en prinsessesykdom, enhver som slanker seg blir prinsesse og slankingen er en nyhet på samme måte som den førstefødte til en rikskjendis og eventyrbryllupet til en miss. Kvinnekroppens mål er like viktige som riksgrensene. De er nøyaktig fastsatt, og endringer i målene må alltid komme i nyhetene.

Den russiske propagandaen sprer rykter om at alle blir tilgitt bare de kommer fram. Det appelleres til koner og søsken og foreldre og venner. Et fly sprer flygeblader som forsikrer om gode hensikter.
Noen ønsker å tro på dette.
Disse noen blir sendt til Sibir eller skutt.

Samtidig som hun roter i håndveska og tenker på en høflig og blid måte å forklare saken på, faller det to kraner og et dørhåndtak ut av veska, de er pakket inn i avispapir fordi de er fulle av olje, og de får fart på sakene, siden uttrykket hans forlanger en forklaring på hvorfor en ung dame i miniskjørt kommer på stevnemøte med håndveska full av bygningsartikler som faller ut og skitner til hendene og klærne hennes.

Ingen snakker om det, og Anna spør ikke, de pleier ikke det. Mor prøver av og til å spørre Anna ut om enkelte ting, men hun svarer aldri. Anna er selv ikke av dem som spør, hun bare iakttar og lytter. Etter mors mening er det plagsomt at Anna aldri spør om noen ting, men Anna har ikke tenkt å endre vanene sine. Det er også en beslutning. Ved å spørre ville hun avslørt at hun hadde lyst til å få greie på noe, hun vil ikke utlevere seg i slike ting. Hun er ikke interessert. Slik er det bare og det får alle tro. Hun plasserer seg over alle med en tilsynelatende interesseløshet og fra sin kjølige opphøyethet betrakter hun jordens overflate, som syder av nysgjerrighet, hun trenger ikke å stille seg så lavt. Spørring ville gjort henne naknere, og en naken Anna blir lettere skadet, blir lettere tatt - det er det ethvert menneske ønsker å gjøre, skade, det er hun sikker på, oppnå makt, få overtaket, utnytte den andre på en eller annen måte. Derfor bare iakttar Anna, hun deltar ikke, spør ikke. Slik er hun i trygghet.

Jeg hadde begynt å snakke uforsiktig. Det hadde jeg aldri gjort før. Mellom tankene mine og det jeg sa høyt hadde det alltid vært et nesten umerkelig gap, jeg hadde aldri trengt å gruble på det, sammen med Irene hadde det alltid vært selvsagt, men nå hadde gapet begynt å bli mindre, begynt å forsvinne, og jeg burde stoppe krympingen, det gapet var vesentlig, det gapet ga meg alltid tid til å tenke over om jeg kunne si noe høyt, om jeg kunne si det slik, om jeg kunne si det til akkurat den personen, var det helt sikkert at jeg ikke ble tatt for noe, hadde jeg alt fortalt noe annet til den samme personen, slik at jeg kunne fortelle dette, eller hadde jeg ikke gjort det. Jeg husket alltid hva jeg hadde sagt til hvem, og hvem som visste hva, jeg måtte alltid være på vakt, så jeg var klar over hva som skjedde, hvem som dro sin vei, hvem som sa gale ting, hvem som snart var borte, jeg måtte bare være på vakt så jeg klarte meg, jeg måtte alltid være forberedt på hva som helst.