Bokelskere.no

Skallen er et sted for ettertanke, men også for en hel rekke plager. Det er en mørk hule full av ord, det rene helvete. Resten er det så som så med, jeg er som Diogenes som levde i en tønne, denne kroppen er min tønne, den er passe lang og passe romslig, den har funnet en behagelig stilling å sitte i, der sitter den. Det er såvidt det er liv i den, det er det jeg trenger for å komme meg igjennom dagene. Litt hjertebank, litt åndedrett, det er i mer som skal til. . .

[...] detaljene er på hans side [...] han broderer med bittesmå sting og husker hvert eneste ett av dem [...]

Og agurk, det vat et pålegg i min fars univers ... uten smør, naturligvis ... å stryke et lag smør på en knusktørr skive kvalifiserte, hvis jeg forstod ham rett, til en plass blant fråtserne i helvete (Sauermugg 2007).

Herregud, det er jo dét litteratur handler om. Gleden og befrielsen over å bli konfrontert med en usensurert utgave av andre menneskers indre liv, selv om den konfrontasjonen kan være ubehagelig. I møte med de store bøkene, samme hvor dystre og negative de er, opplever man en euforisk glede over å lese dem. Det er litteraturens store mysterium, nemlig at det kan skape så mye glede å fordype seg i så mye elendighet. (En uttalelse han kom med i Aftenposten på søndag. Veldig treffende synes jeg.)