Bokelskere.no

Markstukne vrir de seg der nede, utålmodige, de som venter på meg, de dytter til hverandre for å gjøre plass for en til. Men jeg har en fordel som de ikke hadde da de kom dit, det er at jeg er vant til mørket, noen lukket øynene på meg for å forberede meg på det som kommer . . .

Ta med deg alt om du vil, la ikke så mye som en tøffel bli igjen, utslett meg, knus meg til pinneved, sug meg opp, jeg ønsker allikevel ikke å sette igjen noen spor etter meg, jeg ønsker ikke å bli husket for noe. Jeg ønsker bare at det tar slutt, du blir en seier uansett, du blir min etterlengtede seier over tankene, de har plaget meg lenge nok, de kan ikke annet enn å plage, de husker bare seg selv...

Noen ganger får jeg følelsen av at hjernen også har en hjerne... Det kan umulig være jeg alene som gir meg selv alle disse beskjedene, disse tåpelige oppdragene, disse idiotiske inntrykk og fornemmelser, det kan ikke stamme fra meg alt sammen, hvordan kunne det? hva har de med meg å gjøre, disse evindelige grubleriene? hvem er det jeg tror jeg er?

Ingenting blir borte, det bare hoper seg opp. Selv jeg, som ikke ser en dritt, sitter her med hodet fullt av tåpelige bilder...

Jeg er ingen tenker, men jeg tenker hele tiden, det er det eneste jeg ikke klarer å la være. Det tar aldri slutt.

Jeg forakter dem... bil, båt, hus jobb, to armer, to ben, lykkelige barn, de vet ingenting om det å leve, de vet ikke hva en enkel tanke kan utvikle seg til, de vet ingenting om det å tenke, de vet ikke hva det vil si å sitte i en stol dag etter dag, å bære vekten av en halvdød kropp og et altfor stort hode...

Jeg er ikke meg selv, jeg er så full av dritt at det er tvilsomt om det er jeg som sitter her, det er ikke meg, det er alt dette andre, det er det som holder meg oppe, de har spist seg igjennom alt sammen, denne kroppen består av bakterier fra haken og ned, jeg er inne i dem, hver enkelt av dem, jeg består av tusenvis av små biter som alle har en tynn hud rundt seg, et par bittesmå øyne, noen ørsmå ben, det vrimler av dem, de flytter på seg hele tiden, det er meg, denne hæren, jeg løfter armen, jeg snur på hodet, men det er ikke jeg som gjør det, det er dem...

Jeg er som Gud, som også har et dødt blikk, et blikk som hviler over oss, men som ikke ser noe, som vi vet ikke ser noe, men som vi likefullt underkaster oss i det øyeblikket vi tror at det har vendt seg mot oss...

Jeg hadde ganske visst mistet noe, gjennom å få synet redusert til en tilnærmet blindhet, men samtidig var jeg også blitt fritatt for en hel del, jeg slapp å se alt som var stygt og avskyelig, jeg slapp å være i tvil om det jeg så var riktig eller ikke. Jeg likte i hvert fall legens beskrivelse, tilnærmet blindhet, om det så var av barmhjertighet eller av hensyn til trygdekassen at han valgte akkurat det uttrykket...

Det er du som må komme til meg. Kom bort til stolen her så jeg kan nå deg med armen. Det er vel ingen sak for deg, jeg går utifra at det ikke er noe i veien med bena dine, ikke med synet ditt heller, det er du som har oversikten nå, jeg er prisgitt deg, forstår du det ikke, ikke glem at jeg er helt og holdent i dine hender.