Bokelskere.no

Jeg kjente tårene trille nedover kinnene mine.Det brydde meg ikke.Skal jeg tillate meg selv å vise glede,må jeg også klare å tillate meg selv å vise sorg.

Like før jeg nådde fram til kisten så jeg Jokke ligge der med åpne øyne og noe som kan ligne et smil om munnen.De fryktelige skadene man vanligvis blir påført av så kraftige eksplosjoner,hadde skånet Jokkes ansikt.Kun små kutt kunne avsløre at noe forferdelig hadde skjedd ham.Jeg tenkte på den glade gutten som alltid ga full innsats for oss andre.Nå klarte jeg ikke lenger å holde meg.Jeg gråt.det samme gjorde resten av gutta.Jeg,Nico,Greger,Hans Morten,Birri,Ribe,Nebby,Kimma og resten av troppen sto nå i en stor klynge og holdt rundt hverandre og gråt høylytt.Alle følelsene vi hadde måttet undertrykke og skjule den siste tiden,kom ut i en flom.Nå var vi ikke den hardbarkede,uslåelige og udødelige troppen lenger,men en søskenflokk av brødre i dyp sorg.

(...) Det var på langt nær den hardeste stridskontakten vi opplevde sammenlignet med de som kom senere, men det var den første. Nå satt jeg to år senere på en høyde ikke langt unna, sammen med mange av dem som var med den gang, og jeg hadde nettopp mistet en bror.