Bokelskere.no

Å være kvinne er å tie i forsamling og å stønne i senga

Jeg har aldri tatt det jeg vil ha, jeg har tatt det jeg har fått.

Jeg tenkte at jeg kunne vente, jeg kan holde ut, jeg kan klamre meg fast og så blir det min tur til å være lykkelig. Men livet er et maraton uten målområde og premieutdeling, den eneste målstreken er døden, og fram til den er alt en kamp mot tida, og tida tar som kjent aldri pause. Å være voksen er like fucka som å være tenåring, vi har bare flere regninger å betale. Det blir ikke lettere å stå opp om morgenen, vi bare må gjøre det, fordi vi må på jobb. Det blir ikke bedre, det blir bare meget mer av det hele.

Dette er livet, sier folk når de koser seg. Dette er livet, å bli født, å bli eldre, å bli voksen, å bli gammel. Så kan så klart en million eller en milliard ting skje innimellom der, men som regel skjer det ikke så mye, som regel er livet en lang rekke repriser og gjentakelser, en haug av ting du må eller skal eller burde. Da jeg var yngre, lengta jeg sånn etter å bli voksen, og her jeg ligger nå med øya lukka på en varm strand en sein sommerdag, ville jeg gitt alt jeg har og mer for å få være en lengtende tenåring igjen.

Hva jeg skulle gjort annerledes?
Alt.

Han er en sånn "glasset er alltid halvfullt, og hvis ikke, så finnes det mer vann i springen"-type, mens jeg fortsatt venter på at noen skal fylle det jævla glasset jeg har sittet foran meg med i timevis uten at noen har brydd seg eller tilbudt meg noe som helst.

Jeg veit ikke om det var midtlivskrisa som kom, kanskje var det bare livskrisa, og den er ikke like berømt. Ei heller brakte den med seg forbedringer på utseendet mitt eller sexlivet.

Jeg ba ikke om å bli født.
Jeg ba ikke om å bli voksen.
Jeg ba ikke om noe av dette.
Og nå er jeg her. I en kropp som forfaller, i en verden som brenner opp, i en hverdag som går på repeat, i et ekteskap som jeg er usikker på om noen gang egentlig var godt, i et morskap jeg hadde sånne forhåpninger til (...)

Jeg har bare levd i 43 år, jeg har ikke reist så mye, jeg har blitt der jeg er, vært på plassen min i verden, jeg har vært datter og kone og mamma, jeg har vaska opp og laga middag og kommet i tide på jobben, selv om den føles meningsløs, jeg har forsøkt å følge banen min og ikke gå i veien for noen, og så har jeg allikevel kræsja. Jeg skulle bare ønske jeg visste hva jeg kræsja i.

Alle rundt meg ser at jeg er sint. De som kjenner meg, ser det, og de som ikke kjenner meg, ser dett også. Men ingen har noensinne spurt meg hvorfor jeg er det.

Da var jeg blitt stor nok til å skjønne at man ikke alltid skal etterligne hva folk gjør, noen ganger skal man gjøre det stikk motsatte. Ingen forteller deg hva som er hva, riktignok, det må du finne ut av selv.