Bokelskere.no

I vår tid er debattene blitt så polariserte at det er nesten umulig å snakke om noe som helst. Jeg regner meg selv for en antirasist. Det har jeg vært bestandig. Men nå er det antirasistene som er opptatt av hva som er riktig hudfarge. Da må jeg bare si takk for meg. Jeg synes de gamle retningslinjene var greie: Målet var å komme bort fra et samfunn der hudfarge spilte en rolle. Nå som det er omvendt, i antirasismens navn, er dette bare helt kokkelimonke. Jeg er 67 år, jeg er syk, jeg er for gammel til dette, jeg orker ikke å delta i den offentlige debatten lenger, det skal jeg love deg. Det frister ikke i det hele tatt, for det er blitt en betennelse i hele debattmiljøet. Alt blir tatt i verste hensikt.

Når noen påstår at de vet hva som skjer eller ikke skjer etter døden, er det like plagsomt å høre på enten det kommer fra ateister eller fra troende. Hvordan kan noen vite det? Nå på slutten har jeg nok lettere for å forestille meg at døden ligner på noe vi kjenner godt fra vårt eget liv, nemlig dyp søvn. Altså ikke-tilstedeværelse. Ikke noe å forholde seg til i det hele tatt. Men jeg vil ikke si at jeg går rundt og tror på det. Jeg tror ingen verdens ting. Jeg stiller meg helt åpen.

Livet på jorden er ikke så kult. Husk at de aller fleste menneskene som har levd på denne planeten før oss, og som lever på denne planeten med oss, og som kommer til å overta denne planeten når vi er borte, de aller fleste av de menneskene har et veldig tungt liv.

Og det er det kanskje ikke så mange menn som opplever i et ekteskap, å aldri bli mast på.

Delvis til stede, det er tittelen på vår tid

Du bare lengter etter noe du kan flykte fra, men du kan ikke flykte fra ditt eget hode