Bokelskere.no

Men hun hadde en fin figur og et frodig ansikt, virket sulten på livet, det mer enn oppveiet dumheten, tenkte jeg og tok en slurk av vinen.

…Men hvis mennesker var som hus som så på hverandre gjennom vinduene og kommuniserte ved å åpne døren og slippe ut lyder, manglet mitt hus en vegg overfor dem, og deres hus en vegg overfor meg, slik at vi kunne gå rett inn i hverandres hus når vi var sammen. Det likte jeg ikke.

De som ikke forstod så mye, forstod heller ikke at de ikke forstod, og var fornøyd med det lille de forstod, og for dem var det alt. Mennesket var viselig innrettet slik.

Gangene og perrongene kunne vært ganger og rom på et kjøpesenter, fulle av lys og reklameplakater, og ga aldri så mye som et hint om hvor de befant seg eller hva de dekket over. Hadde de gjort det, hadde rulletrappene stupt ned i trange ganger med vegger av utsprengt fjell, skitne og fuktige, og tunellene videre inn og ned til perrongene vist seg som de gruvesjaktene de var, kanskje svakt opplyst av noen fakler her og der, ville nok folk ha tenkt seg om to ganger før de våget å ta T-banen.

Latteren runget. Det skulle så utrolig lite til for å lokke den fram på arrangementer som dette. Ting folk aldri ville ha trukket på smilebåndet av privat fikk dem til å briste ut i latter som publikum. Men det var bare godt, jeg ble som en Midas, alt jeg sa, ble til gull.

Skulle hatt en tv. Å høre om et brennende kjernkraftverk var ikke det samme som å se det. Hvis de hadde bilder, da. Det skjedde tross alt i Sovjet, ikke sikkert bildene derfra kom gjennom jernteppet.
Kanskje Collin hadde tv? Satt klistret foran skjermen med sine tapede vindusruter og skalv av frykt.

-Det finnes kunstnere som skaper for sin egen skyld, og som ville ha laget bilder selv om ingen hadde sett dem. Og så er det kunstnere som vil bli sett. Hvor viktig er det for deg å bli sett? At bildene dine blir sett?
-Jeg tror ingenting på at det finnes kunstnere som vil lage kunstverk som de vet aldri vil bli sett.
-Nei?
-Selvfølgelig ikke. De kan kanskje si det, men aldri i verden om de mener det.
-Du virker veldig sikker?
-Ja, det er jeg sikker på. Men det er ikke nødvendigvis det å bli sett det dreier seg om, altså å bli bekreftet, selv om det også kan være en drivkraft for mange. Kunst handler dypest sett om kommunikasjon. Ethvert kunstverk uttrykker noe. Og for at det skal komme til uttrykk, altså, for at det overhodet skal finnes, må det bli sett. Kunstverket finnes ikke før det blir sett. Det er meningsløst uten
-Men et kunstverk som blir sett av bare én, ville være meningsfullt?
-Ja, jøss. Det holder det. Men jeg vil si, jo flere, jo bedre.

Nei, for faen: Berlin.
Berlin.
Muren. Christiane F. Bowie og Iggy. Einstürzende Neubauten. Neon. Regn. Betong.

– Og hvilke fantastiske band har Norge produsert, om jeg tør spørre?
– Mye bra norsk, da.
– Som for eksempel?
– Garden of Delight. Holy Toy. De Press. Circus Modern. Babij Jar. The Cut. White Lord Jesus. For eksempel.
– Har jeg aldri hørt om.
– Det er fordi de ikke er Abba. De kommer ikke til deg, du må komme til dem.
– Du er ikke en punker, Kristian. Du er en snobb.
– Kan hende. Men jeg er i alle fall ikke svensk.

Vi har vårt jeg, og så har vi alle de krav og forventninger jeget møter i det sosiale. Dem er det umulig å leve opp til. Hver gang du unnlater å innfri et krav, eller hver gang du svikter en forventning, avleires det skam eller skyld i det du kaller sjelen, som min mor kalte hjertet, men som ellers går under navnet jeget. Et skittent hjerte er det mest menneskelige av alt! Så ta det med ro, du Kristian. Sjelen din kommer bare til å bli mer og mer skitten. Men det er fra jord du er kommet, og det er til jord du skal bli. Den er jo skitten. Se på det som en langsom overgangsfase.