Bokelskere.no

«Pass på deg selv da, og sørg for å komme tilbake igjen. Tro meg, månen er ikke noe blivende sted. Ikke for noen. Bad juju»

Det er først når man gir opp at det virkelig tar slutt

det var rart å tenke på at det bodde seks og en halv milliard mennesker på jorden men likevel var det umulig å se bebyggelse i det hele tatt. ikke én av de store byene var synlige, det så bare grønt og forlatt ut, alt sammen.

Og en person som kunne være 50 Cent, men som i alle fall var en kjent rapper (det skjønte man av bølingen med venner som fulgte alle hans bevegelser), ventet på taxi. De var utålmodige. Det gikk i motherfucker og nigger for det meste. Mye kjefting.
Mia tenkte at hun aldri hadde skjønt hvorfor de på død og liv skulle være så sinte hele tiden. De hadde jo alle pengene i hele verden. Mia smilte for seg selv. Kanskje var de sinte fordi de tross rikdommen fremdeles ikke var i stand til å finne klær i riktig størrelse. De fløt liksom av gårde i de gigantiske plaggene sine, og det var nesten som om de alle sammen måtte gå et par skritt før klærne fulgte etter. Var i grunnen nok til å bli sint av, det.

I verdensrommet kan ingen høre deg skrike.

Main power manually shut off. Emergency power failed at 23.41 MTLT. Å faen. Hun kjente redselen sette seg i brystet, og en bølge av kvalme gikk gjennom henne. -Midori ... strømmen gikk ikke bare av seg selv. Det var noen som slo den av.

Sagèes dobbeltgjenger var skremmende, men harmløs. Men hos oss? Fem av åtte personer er døde, Mia. Forstår du hva jeg sier?