Bokelskere.no

Som følge av reaksjonene vi blir møtt med fra nære omsorgspersoner, utvikler vi forestillinger om oss selv og andre. Vi gjør omsorgspersonenes blikk til vårt eget, og ser på oss selv slik de har sett på oss.

Jeg overhørte en gang en liten samtale mellom en pike på 5–6 år og moren hennes. Piken var fullt engasjert i leken med andre barn, om moren bemerket at hjertet hennes banket så fort. Piken svarte at "det er fordi jeg lever så veldig". Dette berørte meg dypt.

Når levde jeg "veldig"? Hvilke møter med mennesker, hvilke situasjoner og opplevelser har preget meg på den måten at jeg har kunnet si, ja, da levde jeg veldig? Har mitt liv svart til forventningene jeg hadde da jeg var ung? Kanskje var det mange hindringer i veien for utfoldelse og vekst? Kriser av ulik art som satte en stopper for det jeg ville? Eller kan jeg si at – jo, jeg har levd mitt liv?