Bokelskere.no

For øynene, disse øynene, er som to ubevegelige klinkekuler, blottet for ethvert uttrykk, de kunne like gjerne vært fjernet, det er øyelokkene, øyevippene og øyenbrynene som må ta seg av den visuelle retorikk og veltalenhet, og allikevel er det alltid øynene som får æren.

Og tårenes hund, som dilter etter legens kone, fortjener heller ikke å bli kalt hyene, den går ikke etter lukten av dødt kjøtt, den følger et par øyne som den vet er levende.

Men der og da var det som om det ikke fantes noe annet levende organ i kroppen hennes, de måtte være der, men nektet å gi livstegn fra seg, hjertet, jo, hjertet hamret som en kjempediger tromme, dette hjertet som alltid arbeider i blinde, fra det første mørket av dem alle, buken der det ble skapt, til det siste, der det skal stanse.

Slik er tross alt dyrenaturen, den vegetabilske ville ha oppført seg på samme måte hvis plantene ikke hadde hatt alle disse røttene som binder dem til jorden, for et flott syn det ville ha vært å se skogens trær på flukt fra brannen.

Men hun visste at hvis det ble nødvendig, ville hun drepe igjen, Og når er det nødvendig å drepe, spurte hun seg selv mens hun gikk i retning av vestibylen, og hun svarte, Når det som lever allerede er dødt.

Den søvnløse kvinnen lå utstrakt på sengen, renere enn hun noensinne hadde vært i hele sitt liv. En annen kvinne vasket de andre, en etter en, og deretter seg selv.

Det er stunder da ordene ikke tjener til noen verdens ting, jeg skulle bare ønske at jeg kunne gråte, jeg også, si alt med tårer, og ikke måtte snakke for å bli forstått.

... Som nok en gang viser at man ikke skal skue hunden på hårene, det er nemlig ikke på ansiktets linjer og kroppen spenst man kjenner hjertets kraft.

For verdigheten har ingen pris, et menneske begynner å gi etter i de små ting og ender med å miste meningen med livet.

Hvilken nytte har vel jeg av øynene. De lot henne se større redsler enn hun noensinne hadde kunnet forestille seg, de fikk henne til å ønske at hun var blind, det var alt.