Bokelskere.no

De er forfatter, og De har, som De sa for litt siden, plikt til å kjenne ordene, derfor vet De godt at vi ikke har noen bruk for adjektivene, hvis for eksempel et menneske dreper et annet, ville det vært bedre si det slik, kort og godt, og heller akseptere at det redselsfulle ved handlingen er så sjokkerende i seg selv at det er overflødig å si at det var redselsfullt, Mener De at vi har for mange ord, Jeg prøver å si at vi har for få følelser, Eller at vi har dem, men har sluttet å bruke ordene som uttrykker dem, Og derfor mister vi dem,

Der og da innså legens kone at det ikke lenger hadde noen mening, om det noensinne hadde hatt det, å fortsette å late som om hun var blind, her kan ingen redde seg, det er innlysende, og dette er også blindheten, å leve i en verden der håpet ikke lenger finnes.

Om vi ikke er i stand til å leve fullt og helt som mennesker, bør vi i alle fall gjøre alt for å ikke leve fullt og helt som dyr.

Det er denne deigen vi er laget av, halvparten likegyldighet og halvparten nederdrektighet.

Tårenes hund kom bort til henne, den vet alltid når den trengs, og derfor klamret hun seg til den, ikke dermed sagt at hun ikke elsket mannen sin lenger, ikke dermed sagt at hun ikke likte de andre som befant seg der, men i dette øyeblikk var ensomhetsfølelsen hennes så sterk, så uutholdelig at den bare kunne lindres av tårenes hund, som lepjet tårene i seg med sin eiendommelige trøst.

Da de kom ut av korridoren, brøt hun med ett sammen, gråten gikk over i krampegråt, tårer som disse er det ingen som kan tørke, bare tiden og trettheten kan stanse dem, derfor nøyde hunden seg med å finne en hånd å slikke.

Vi er så heldige at vi tilfeldigvis har en her som fremdeles har øyne som kan se, de siste som er igjen, og jeg orker ikke engang tenke på at de kan slukke en dag, da vil tråden som forbinder oss med denne menneskeheten bli kuttet.

En organisasjon, kroppen er også et organisert system, den lever så lenge den holder seg organisert, og døden er ikke annet enn resultatet av en desorganisering.

Det er det som skjer med oss alle, vi var alltid penere før, Du har aldri vært vakrere, sa kona til den første blinde. Slik er ordene, de skjuler mye, noen ord slutter seg sammen med andre ord, tilsynelatende uten å vite hvor de vil, og plutselig, på grunn av tre eller fire eller fem som kommer seilende, i seg selv helt alminnelige, et personlig pronomen, et hjelpeverb, et adverb, et verb, et adjektiv, og dermed stiger følelsene uvegerlig til hudens og øynenes overflate og river opp følelsenes orden, iblant er det nervene som brister, de har utholdt mye, de har utholdt alt, det var som om de bar en rustning, man sier at legens kone har nerver av stål, og nå står hun der altså oppløst i tårer på grunn av et personlig pronomen, et hjelpeverb, et adverb, et verb, et adjektiv, rene grammatiske kategorier, rene etiketter, akkurat som de to andre, ubestemte pronomener, som gråter de også mens de omfavner den fullstendige setningens kvinne, tre nake gratier i det fallende regnet.

Hun romsterte i kjøkkenet på jakt etter såpestykkene, vaskepulveret, skurebørstene, hva som helst, bare det kunne brukes til å få bort noe, av sjelens uutholdelige skittenhet. Kroppens, sa hun, som for å korrigere den metafysiske tanken, og deretter la hun til, Pytt, det går for det samme.