Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
Ribbet for vinterens hvite dekke, trådte veggenes tømmer frem i all sin ufliddhet. Og da lignet hjemmet deres et tarvelig uthus, en utløe, et skur. Det manglet noe utenfor stueveggen som kunne vise at det var en bolig for mennesker. Det manglet et blomsterbed.
Og når en hadde bodd her så lenge uten å komme i berøring med andre mennesker, så slo det seg på sinnet. Hun visste hvordan det var, nå etter disse tre årene. Hun løy ikke når hun sa: Menneskene klarte ikke å være uten andre mennesker.
Innvandrerne var sine hjemlands ulydige sønner og døtre, og nå tok de i besittelse et land uten øvrighet.
Alle de norske hun kjente i Stillwater og Marine, satte hun høyt: Nordmennene smisket ikke for storfolk og øvrighet sånn som svenskene. Hjemme i Norge hadde de aldri anskaffet seg noen adel, pleide Miss Skalrud å si. For alle mennesker der hadde helt fra fødselen si eget adelskap: Ingen norsk mann eller kvinne ga slipp på sin medfødte rett til å være kjepphøye. Så de norske, de bar hodet høyt hjemme i gamlelandet også. Men i Sveirge var det så lavt under taket at en måtte dra helt hit ut til Minnesota for å rette seg opp.
Mannen bød henne all den trøst han var i stand til å gi henne. Og heller ikke den natten der i sengen hans lot de noe være ugjort.