Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
Det var en fin bekk.
Klar og brun danset den over tuster av fjorgammelt løv og gjennom etterglemte istunneller, den gjorde en sving inn i mosen og styrtet hodekulls ned i et lite stryk med hvit sandbunn. Et sted sang den i dur som en mygg, et annet sted prøver den å høres stor og truende, og så gurglet den seg i halsen med litt snøvann og lo av det hele.
"Jaha," sa Tootikki. "Dette er din nye familie. De er litt dumme av og til, men stort sett nokså hyggelige."
Mummipappa bestemte at til tross for den truende katastrofen skulle de ikke ta et av sine egne trær, for dem ville han gjerne spare. I stedet klatret de over Gafsas gjerde og valgte et stort tre som hun faktisk ikke kunne ha noe særlig brukt for.
Melodien hadde han hatt under hatten i mange dager, men ikke riktig hatt mot på å ta fram ennå. Den måtte få lov til å vokse seg sterk og bli så glad og trygg at alle toner hoppet inn på sin rette plass bare han rørte ved munnspillet.