Bokelskere.no

Min eneste lærer er uvitende og ulærd, for jeg er selv min eneste lærer.

Jeg er en utenforstående, som helst ikke bør blande seg inn. Av og til kan jeg ikke motstå fristelsen til å leke forsyn; jeg redder et ungt dyr fra den visse død, eller jeg feller et dyr fordi jeg trenger kjøtt. Jeg fusker altså litt i faget, men skogen overlever det. Et dyr lever opp, et annet løper like lukt i fordervelsen. Jeg er en fredsforstyrrer, men det er ikke så farlig. Neslene bak fjøset overlever, uansett hva jeg gjør for å utrydde dem. De kommer til å overleve meg. De har meget mere tid enn jeg har. En dag er jeg borte, ingen kommer til å slå engen, den vil gro igjen av kratt, og snart vil skogen trenge frem helt bort til Veggen og ta tilbake det land menneskene har røvet fra den. Ofte går det nesten helt rundt for meg, det er som om skogen har slått røtter i hodet mitt og tenker sine gamle, evige tanker i min hjerne. Skogen ønsker ikke at menneskene skal vende tilbake.

Angsten var prisen man fikk betale for å elske.

Jeg hadde tapt det gamle og fant ikke frem til det nye, det lukket seg for meg, men jeg visste at det fantes. Jeg vet ikke hvorfor, men denne tanken fylte meg med en søt, litt sky forventning.

Jeg er jo ikke annet enn litt tynn hud over et lass av minner.

Katter lever i det hele tatt efter et nærmest bysantisk seremoniell, og de tar det ille opp hvis man forstyrrer deres mystiske ritualer.

Og nå husker jeg så inderlig vel alt fra mitt tidligere liv, jeg kunne ta oppgjøret, skifte sol og vind uten å skjønnmale eller svartmale noe som helst.

Ofte kikket jeg på sporene våre i sneen, mine klumpete støvlesåler og hundens fine poteavtrykk. Menneske og hund. Det er slik det er.