Bokelskere.no

En demokratisk borger som legger bånd på seg av frykt for å ytre seg, er ikke lenger en borger, men en undersått.

Cambridge trakk invitasjonen til et forskningsopphold til den kjente professoren Jordan Peterson etter at noen studenter mente at han ikke representerte deres meninger. Som om han skulle det! Han skulle utfordre deres meninger, ikke være enig med dem - universitetets hovedoppgave er sannhetssøken, ikke enighet om meninger.

Det foregår en skremmende kampanje i spesielt USA og Storbritannia, men ideene spres videre til andre vestlige land. Dette er forsøkene på å omskrive historien til politisk korrekthet med hensyn til kjønn og rase, den såkalte «woke»-kulturen. Aktivister på venstresiden, spesielt i USA, har gjort rasisme og kjønnsideologi til nye kampanjesaker, hvor den som ikke er enig, forfølges og i mange tilfeller mister jobben. Selvsensur blir resultatet; få våger lenger å mene noe annet enn det som er definert som den korrekte mening.

Det er et stort konformitetspress i vestlige land for tiden, spesielt når kontroversielle og omstridte tema er oppe til debatt. Identitetspolitikken er én årsak, en annen er rettsliggjøringen av politikk i det offentlige ordskiftet. Så da er frimodighet en mangelvare, men også likhet - at alle borgere kan delta i debatt om alt. Kan menn delta i abortdebatt? Tør de? Eller hvite i debatt om rasisme - menn om feminisme? Identitetspolitikken sier nei. Klima? Sterkt moralisert felt. Og rasjonalitet - er det fakta som debatteres? Ikke dersom moralisering preger ordskiftet eller debattantene har sin egen subjektive realitet.

Ingen overnasjonal domstol eller organisasjon kan diktere hva slags nasjonal kultur og utvikling en stat skal ha,

Det aller viktigste i et demokrati er muligheten til å velge vekk de man ikke er fornøyd med.

Enhver stat må kunne kontrollere sine grenser og vite hvem som kommer inn på territoriet. Dette har blant annet ført til langvarig unntakstilstand i Frankrike, noe som er et demokratisk problem. Sikkerhet er som alltid enhver regjerings fremste oppgave.

Den norske utenrikspolitiske «debatten» handler veldig ofte om å si de «rette tingene» framfor å skjære gjennom til sannheten.

Unge mennesker er ekstremt opptatt av identiteter, men ikke av nasjonal identitet. Denne identitetspolitikken handler om tre fellesskap: kjønn, etnisitet og rase, men merkelig nok ikke om nasjonalt fellesskap. Men dette handler om det man bør kalle privatsfæren. Om jeg er litt same eller litt svensk, hva har dette med min borgerrettighet som norsk å gjøre? Vår tids identitetspolitikk handler ikke om en kamp om å bli anerkjent som likeverdig individ i et nasjonalt fellesskap. Det har bikket over og dreier seg om å få anerkjennelse for særbehandling og grupperettigheter.

Det er ikke lett å ha en respektfull debatt om sensitive tema som abort eller migrasjon. Jeg vil også mene at det som presenteres om slike tema, ofte preges av moralisering som teknikk for å gjøre en motstanders synspunkter illegitime. Da får vi mer polarisering, og noen synspunkter blir «innenfor», andre «utenfor». Stempling er en annen teknikk som man kan si er moraliseringens fetter: verre, men mer effektiv.