Bokelskere.no

Da må du finne stien. Du skjønner det når du finner den. For der blir det akkurat som en portal i skogen, det er snø på trærne, og de bøyer seg over deg, når du begynner å gå. Og dụ begynner å gå. Det er lett, for på stien er snøen tråkka hard. Så åpner skogen seg, og du ser tjernet som er flatt og hvitt, og bakken der reven har et hi, og på toppen ser du skigarden, og så følger du bare den, og da vet du jo hva du ser.

Jeg har vært hos Stella en gang, jeg vet alt hun har. Trehus. Og to verandaer og tre katter, og navnet hennes betyr stjerne og det sier hun hele tida, og hele tida har hun noen med seg hjem, mora hennes henter henne klokka to hver dag, tvillingene ligger der med hver sin kosekanin og alle vil kikke ned i barnevogna, hvorfor kunne hun ikke la meg ha en bestefar når hun har alt det der? Men uansett, hvorfor hadde jeg jugd?

Men jeg orker ikke at folk skal se ting og si ting om ting. Det orker jeg ikke. Jeg orker ikke at de skal tenke ting og huske ting og vite ting.

-Undere kan skje, pleide vaktmesteren å si. - Noen ganger finnes det bare ingen utvei, og da skjer et under.