Bokelskere.no

I gamle bøker er ikke natten definert som mørke, men som den tiden når søvnen roer ned alt som lever, luften er uten bevegelse, stjernenes mumling dempes, og verden holder pusten.

"Ikke det at jeg betyr noe, hvem gjør vel det, seire og nederlag, skammen og anerkjennelsen, alt ender jo i taushet, forsvinner til slutt i glemselens høye gress. Det er det som er karakteristisk for oss mennesker, at vi brisker oss over vår egen tilværelse, vi oppfører oss som om den betyr noe, og "glemmer" de store linjene: menneskehetens historie og universet.

Den som er seksten, ligner iblant et utropstegn i tiden.

Pappa beveger munnen. Tungen hans er som en kran som hever store kampesteiner opp gjennom halsen, den dytter og velter de store stenene frem over leppene, og så faller de som tunge dunk på stuegulvet.
Pappa: Hvordan
Var
Så
Reisen
?
Gubben: Lang.

Pétur er fottrinnene som piler ned trappen, han er smellet i ytterdøren.

Så gir 23. desember oss juling, pappa og meg, slår oss taust i sinne med et vakkert juletre, vi begynner begge å blø av det, det stikker oss hver gang vi nærmer oss med pynten, og om natten holder fingrene meg våken med all hulkingen sin.

Hva er de båndene laget av som binder sammen to mennesker, og som i sin absolutte rådløshet kalles kjærlighet? Dette er et viktig spørsmål, for iblant er det som om ingenting er i stand til å rive folk fra hverandre, hverken hverdagens vedvarende dragkraft eller tidens sprengkraft. Og jeg sier i rådløshet, for det aner meg at dette lille ordet, kjærlighet, er et synonym for engang denne dagens pust ville være nok for å forklare det fullt ut – men nå er det altså tidlig morgen utpå høsten, en svak vind i gresset, bladene faller ned fra trærne, og ravnene har vendt tilbake, de svarte vingeslagene varsler om vinter.