Bokelskere.no

Jeg ble lettet da jeg fikk beskjed om at det var noen forsinkelser, forsinkelser i flertall, og at jeg bare kunne vente. Tiden var verdifull også når den var tom, den måtte være tom, det var bare da jeg kunne rekonstituere meg.

Jeg hadde ikke tenkt på det, på at det som var opplagt for meg, ikke var opplagt for henne. Det var problemet mitt. Det var mye som var opplagt for meg, og fordi det var opplagt kunne jeg ikke beskrive det som om det ikke var opplagt. Jeg kunne ikke forestille meg på den måten. Man kan ikke ikke-vite det man allerede vet. Det er som med dødsangst. Når man først har blitt klar over at man skal dø, da er man det. Da blir man aldri kvitt den vissheten igjen. Alt annet er distraksjoner. man kan ikke engang drømme om å ikke vite det lenger, om å bli et lykkelig uvitende barn igjen. Det forandrer ingenting. Man vet.

Man mister kontakten med skolevenner av to grunner. Enten er man for forskjellige, eller så er man for like. Med Håkon og meg var det det siste. Vi trengte luft og lys for å vokse. Når vi var sammen, skygget vi for hverandre.